Norsk fryseanlegg i Kenyas «Sibir»

Turkana er et stort fylke i det nordvestlige Kenya, på grensen mot Uganda, dagens Sør-Sudan og Etiopia. Da Kenya var under britisk kolonistyre, lå Turkana isolert frem til 1960-tallet.

Da landet ble selvstendig i på tampen av 1963, var området nesten helt uten infrastruktur og sosiale tilbud. Turkana ble sett på som Kenyas «Sibir», og ingen karriereorientert kenyansk statstjenestemann ønsket å jobbe her.

Norge inn i Turkana

Sent på 1960-tallet engasjerte Norge seg i Turkana. Det startet som nødhjelp til befolkningen som i perioder led under tørke og matmangel. Etter hvert handlet det også om å bedre transportmulighetene til regionen ved å få anlagt en vei. Rundt 1970 startet arbeidet med Turkana-veien. Prosjektet ble ledet av fagfolk fra Veidekke/Furuholmen fra Norge, med kenyansk arbeidskraft.

Veien fikk etter hvert høyere prioritering da det ble besluttet å utvikle fiskeriene i Turkanasjøen i mer kommersiell retning. Viktige fiskeslag i sjøen er tilapia og nilabbor.

Tidligere hadde de nordiske landene støttet utviklingen av kooperativer spesielt innen landbruket i Kenya, kalt det nordiske samvirkeprosjektet. Derfor var det naturlig for både lokale myndigheter og for norsk bistandsforvaltning å foreslå at fiskeriene i Turkana skulle utvikles innen en samvirkemodell.

Fryseanlegg bygges i løpet av fem år

Arbeidet med å bygge et fryseanlegg i Kalokol ved Turkana-sjøen ble startet opp rundt 1975. En rekke norske fagfolk var med i planleggingen, både antropologer, fiskeri- og fryseeksperter, fiskeri- og transportøkonomer, osv.

Også fryseanlegget ble bygget under ledelse av fagfolk fra Veidekke/Furuholmen. Bygget ble reist uten bruk av moderne kraner, vinsjer og graveutstyr. Likevel rager det høyt i området, ettersom folk primært ennå bor i små hytter.

Anlegget stod ferdig i 1980, med fryserimaskiner levert av Kværner Kulde. Disse har aldri vært i drift.

Nye problemer dukker opp

Det viste seg fort at fryseanlegget var en feilinvestering. Det er det flere grunner til.

Turkanerne selv spiser helst ikke fisk, med mindre de må. Tanken bak anlegget var at turkanerne skulle kunne fryse ned fisken og eksportere denne. Men filetering og frysing viste seg ikke å være nødvendig for å eksportere fisken ut av regionen. Fisken fra Turkanasjøen holder seg i lang tid bare ved å legges på is.

Dersom fryseanlegget hadde blitt satt i drift, kunne man fort støtt på et annet problem. Turkana er nemlig et svært varmt område, og driften av fryseanlegget ville betydd store energikostnader.

Et annet problem var overbeite. Overskuddet fra fiskesalg investerer de fleste turkanere i større buskap. Dette er deres sparekasse og pensjonsfond. Dermed risikerte man økt overbeite med økt fiskesalg.

I 1981 begynte vannstanden i Turkanasjøen å synke dramatisk. Det betød store reduksjoner i fangsten. Først i ettertid så man at det fantes dokumentasjon fra britiske undersøkelser og registreringer på at vannbestanden gikk sykluser. Hadde man tatt i bruk de britiske nedtegnelsene fra kolonitiden, hadde det kunnet være mulig å forutse dette. Men dette ble oppdaget for sent. 

En forklaring på at disse problemstillingene ikke var blitt avdekket før investeringene ble gjort, er nok at mens norsk fiskerikompetanse ble oppfattet som «verdens beste» i Norge, ble det ikke tatt hensyn til at innlandsfiske på den tida ikke var noen norsk spesialitet. Og slett ikke når det gjaldt innlandsfiske i Afrika.

Feilinvestering

Fiskeriprosjektet ble evaluert i 1985, og tiltak truffet for å utbedre svakheter. Fryserianlegget har til dags dato aldri vært i drift, men bygget er blitt brukt til mottak og lagring av fisk. I tillegg har produksjonen av isbiter ved anlegget fungert. Samvirkemodellen som fiskeriene i området ble organisert i – Turkana Fishermens Cooperative Society – eksisterer ennå.

Fiskeriprosjektet er et veldig synlig eksempel på en feilinvestering. Alt i alt var den norske støtten til fiskeriprosjektet på ca 70 millioner kroner.

Mer enn fisk

Omtrent samtidig som fryseanlegget stod ferdig, ble kenyanske og norske myndigheter enige om norsk støtte til et bredt integrert distriktsutviklingsprogram i Turkana. Dette var en modell Kenya brukte i andre områder.

I tillegg til transport og fiskerier, skulle programmet også omfatte utdanning, helse, skogplanting og utdanning. I perioden 1980 til 1990 gikk det 133 millioner norske kroner i bistand til dette programmet.

Resultater av bistanden

På slutten av 1980-tallet gjennomførte organisasjonen økonomisk samarbeid og utvikling – OECD – en feltundersøkelse omkring den norske bistanden til Turkana. Dette ble gjort fordi Norge brukte Turkana-engasjementet som et eksempel på fattigdomsorienteringen av bistanden, det vil si at man rettet bistanden mot de fattigste. OECD ønsket å etterprøve dette. Rapporten fra OECD var svært positiv og bekreftet fattigdomsorienteringen.

Den norske støtten til distriktsutbyggingsprogrammet i Turkana, med unntak av fiskeriprosjektet, er blitt ansett som viktig og god bistand. I ettertid har deler av skogplantingen fått uforutsette konsekvenser – det gjelder innføringen av en buskvekst som heter prosopis. Kunnskapen og bevisstheten om økologi, og varsomheten rundt å innføre fremmede arter, var dårlig.

Brå slutt

I alt utviklingssamarbeid er det viktig med fleksibilitet og langsiktighet. Norge ønsket å finne alternativ bruk av fryseanlegget. Men utviklingssamarbeidet tok slutt da Kenya i 1990 brøt de diplomatiske forbindelsene med Norge.

I dag har private interessenter leid det meste av fryserifabrikken av det lokale kooperativet. I tillegg er det planer om en stor vindmøllepark i området.