Har vi glemt de aller fattigste?

Av avdelingsdirektør Håvard Mokleiv Nygård

Kronikken er også publisert i Dagsavisen 17. 10.2024 (abonnement).

Å eliminere fattigdom, i alle sine former, er det første bærekraftsmålet. Det er en grunn til at det er nettopp det første. Kamp mot fattigdom er en moralsk forpliktelse, men å utrydde fattigdom er like fundamentalt for resten av agendaen om bærekraftig utvikling.

Det definerende trekket ved fattigdom, sa nobelprisvinneren Amartya Sen, er ufrihet. Fattigdom frarøver folk mulighetene, friheten, til å bruke sine egne evner og til å selv velge hvordan de vil sikre vekst og velstand for seg og sitt samfunn.

Ekstremfattigdom betyr at du har mindre enn 22 kroner om dagen å leve for. Justert for kjøpekraft, du kan jo prøve å leve på 22 kroner om dagen i Norge.

Ekstremfattige tvinges til en rekke lite strategiske, eller bærekraftige, valg. Ekstremfattige må ofte holde barna hjemme for å bistå familien heller enn å sende de på skolen, og dermed undergraves barnas fremtid. De kan ikke ta på seg risikoen ved å prøve ut nye måter å dyrke på, så effektiviteten i jordbruker øker ikke og matproduksjonen stagnerer. Eller de mangler kapital for å investere i enkle klimatiltak, så de forblir avhengig av trekull. 

Fattigdom var målet over alle mål i bistanden. Men nå ser vi at fattigdomsfokuset i deler av bistanden er dempet eller har forsvunnet helt. Globale felles-utfordringer, som klima og pandemiberedskap, og landenes egne interesser veier nå tyngre og tyngre når givere prioriterer bistandsmidlene sine.

Det regjeringsoppnevnte Sending-utvalget peker på at og i Norge har stadig flere mål og hensyn kommet inn i bistanden. I sum kan kryssende mål og hensyn undergrave effektiviteten til bistand som verktøy for fattigdomsreduksjon. 

Fortsatt fattigdomsreduksjon vil kreve større investeringer i humankapital, helse, utdanning og så videre, infrastruktur og velferd – investeringer som bidrar til høyere økonomisk vekst. I det lange første tiåret av dette årtusen var flere afrikanske land blant de som vokste aller raskest. Økonomisk vekst er en helt nødvendig forutsetning for framgang i de aller fattigste landene. Historisk har økonomisk vekst forklart det aller meste av nedgangen i fattigdom. Nå er veksten både lavere og virker svakere enn før. Den gjenstående fattigdommen er mer gjenstridig. For å få bukt med den må land investere betydelig for ny vekst som trekker de fattige med. 

Fattige land som skal gjøre disse investeringene har nå så pressede statsfinanser at de ikke er i stand til å gjøre dette med egne midler. Verdens fattige land har de største forskjellene på utgiftsbehov og inntekter regnet som andel av sine økonomier. De har, i stor grad, heller ikke adgang til å låne pengene på internasjonale finansmarkeder, slike rike land kan og gjør.

Bistand er kritisk viktig for å dekke dette finansieringsgapet spesielt i de fattigst landene. Men selv om samlet internasjonal bistand de siste to årene har vært den høyeste noensinne, er økningen drevet av en, helt nødvendig, styrking av bistand til Ukraina og en betydelig økning i utgifter til å huse flyktninger. Bistandsgivere bruker nå mer penger på utgifter til flyktninger i sine egne land enn vi bruker på humanitær krisehjelp.

Bistand til verdens fattigste land har gått ned. I 2021 ble rundt 31% av all bistand gitt til de minst utviklede landene. I 2022 var tallet 24. Bistand til sentrale områder som likestilling og klima har stått nærmest stille siden 2019. Bistand til disse landene er viktig for økonomisk vekst. Litteraturen finner en robust sammenheng mellom bistand og økonomisk vekst: over tid vil et land som får 10% av sin nasjonale inntekt fra bistand ha et prosentpoengs høyere økonomisk vekst enn om landet ikke fikk bistand.

Andelen av bistand som ikke går til humanitære kriser eller er til gjeldsslette, men som faktisk går til utviklingsprosjekter i fattige land har gått klart ned de siste årene.

Norads rapport tilsier at verden ikke kommer til å nå målet om å eliminere fattigdom innen 2030. Ja faktisk kom verden ut av kurs for å nå målet allerede i årene etter at det ble satt i 2015. I de første 13 årene av årtusenet falt ekstremfattigdommen med rundt 75 millioner årlig. I de neste årene og fram til Pandemien bremset nedgangen opp til 25 millioner i året.  I 2023 er det fortsatt flere ekstremfattige i verden enn det var i 2019, og årlig nedgang har bremset enda mer opp.

Verden trenger å samles i bånn med et nytt løft for å utrydde fattigdom. Akkurat nå diskuterer verdens ledere hvor mye penger de skal sette inn i fattigdomsfondet til Verdensbanken. Dette fondet er uhyre effektivt, for hver krone Norge putter inn kan Verdensbanken sammen med myndigheter i utviklingsland investere så mye som fire kroner i utdanning, infrastruktur, helse, matsikkerhet og andre tiltak med beviselig effekt på fattigdom.

Verden har et effektivt virkemiddel som kan oppskaleres kraftig for å bedre levekårene til de fattige raskere: Kontantoverføringer.

Folk er fattige, indikerer forskningen, ganske enkelt fordi de er født fattige. Fattigdom fanger folk i en felle hvor de lever fra hånd til munn, fra dag til dag, uten mulighet til å investere i et bedre liv for seg selv eller sine barn. Det kan vi gjøre noe med. Hvis vi vil.