Grunnleggende prinsipper

Ifølge Reglementet for økonomistyring i staten skal alle offentlige virksomheter sørge for at det gjennomføres evalueringer for å få informasjon om effektivitet, måloppnåelse og resultater innenfor hele eller deler av virksomhetens ansvarsområde og aktiviteter.

«For bistand er det utviklet en egen Instruks for evaluering av norsk utviklingssamarbeid, som følger prosedyrer og standarder nedfelt i underliggende Evalueringsstrategi med prosedyrer. Instruksen fremsetter følgende mål for virksomheten:

• Evalueringene holder høy kvalitet
• Evalueringene er troverdige og uavhengige
• Evalueringene er relevante
• Evalueringene skal bidra til økt læring og bruk av kunnskap»

Gjennom dette arbeidet skal evalueringene bidra til å produsere kunnskap som kan bidra til å forbedre bistand i framtiden (læring), og å dokumentere om de forventede resultatene er oppnådd (ansvarliggjøring). Vektleggingen mellom lærings- og kontroll/dokumenteringsfunksjonen varierer mellom ulike evalueringer.

Prioriteringer av hva som skal evalueres, tar utgangspunkt i Reglementet for økonomistyring i staten, som legger vekt på kriteriene vesentlighet, egenart og risiko.

Selve evalueringsarbeidet bygger på kvalitetsstandarder for evaluering utviklet av OECDs utviklingskomite (DAC). Disse innebærer blant annet at:

• Evalueringer utføres av eksterne fagmiljøer som er objektive og uavhengige av kontroll fra de som har ansvar for planlegging og gjennomføring av de aktuelle tiltakene.
  
  
• Evalueringene skal tilfredsstille strenge kvalitetskrav og metodekrav. Dette innebærer blant annet full åpenhet om hva som er grunnlaget for alle funn og konklusjoner, dobbeltsjekking (triangulering) av alle viktige funn, og at man er forsiktig med å slå fast årsaksforhold: Selv om det har skjedd forbedring innenfor et område som har mottatt bistand, er det ikke sikkert at dette skyldes bistanden. Bare spesielt grundige evalueringer kan slå fast om bistand er årsaken.
  
  
• De som har interesser i evalueringen, får anledning til å uttale seg underveis, og hvis det er uenighet mellom interessentene og evaluatorene, skal dette komme fram i sluttrapporten.
  
  
• Alle evalueringer gjøres offentlig tilgjengelig.

En sentral utfordring i evalueringsarbeidet handler om å vurdere årsaksforhold. Hvis det har skjedd mye positivt i et land eller i en bestemt målgruppe, er det vanskelig å vite sikkert om dette skyldes bistand. Den positive utviklingen kan også skyldes andre forhold, som økonomisk vekst eller bedre styresett. Og omvendt: Selv om utviklingen har gått i gal retning, betyr det ikke at bistanden har mislyktes. Det kan være at bistanden har hindret en enda verre utvikling – men det kan også tenkes at bistanden har bidratt til den negative utviklingen. Slike forhold gjør at det ofte er vanskelig å slå fast hvilken forskjell bistanden egentlig gjør.

Når man kan slå fast effektene av bistand med rimelig stor grad av sikkerhet, kalles det attribusjon (attribution). Den aller beste måten å svare på dette på, er ved å svare på spørsmålet: Hva ville skjedd uten bistand? Dette kalles kontrafaktisk analyse (counterfactual). Det kan imidlertid være svært ressurskrevende og i mange tilfeller umulig å slå fast effektene av bistanden med stor grad av sikkerhet. Ofte kan man ikke gjøre mer enn å sannsynliggjøre at bistand har bidratt til en endring (contribution analysis).