Humanitær innsats ved naturkatastrofer : en syntese av evalueringsfunn

Denne rapporten er skrevet etter oppdrag fra evalueringsavdelingen i Norad som ønsker en synteserapport for å vise til hvilke erfaringer som er gjort innen humanitær innsats ved naturkatastrofer. Rapporten er tenkt som et innspill til pågående prosesser, blant annet Utenriksdepartementets forebyggingsarbeid, samt som informasjonsgrunnlag for interesserte aktører innen humanitær virksomhet.

Omfanget av vestlig humanitær innsats har økt kraftig etter den kalde krigens slutt. Denne veksten har blitt fulgt av et økende antall evalueringer av humanitære operasjoner og sammenfattende analyser av det internasjonale humanitære systemet. Det er imidlertid en tendens til at erfaringene og evalueringene forblir fragmenterte og casespesifikke til tross for
mange likhetstrekk både når det gjelder hvilke tema som vektlegges i evalueringene og hvilke svakheter som avdekkes i den humanitære responsen.

Evalueringer av humanitær innsats ved naturkatastrofer viser mange og klare fellestrekk. Dette gjelder først og fremst i forhold til hvilke tema som vektlegges, men også hvilke erfaringer som er gjort innenfor disse temaområdene. Denne rapporten framhever fem generelle tema i de tilgjengelige evalueringsrapportene. Disse kan stikkordsmessig oppsummeres som behovet for og erfaringene med: (1) integrering av nødhjelp, gjenoppbygging og utvikling, (2) kartlegging og overvåkning av behov og målgrupper, (3) synergi mellom lokal, nasjonal og internasjonal kapasitet, (4) koordinering av humanitære aktører og prosjekt, og (5) katastrofeberedskap og sårbarhetsreduksjon.

Rapportens funn kan oppsummeres i fem punkter:
• For det første er det et gjennomgående funn at skillet mellom humanitær katastrofeinnsats og utviklingssamarbeid vedvarer til tross for økt vektlegging på behovet for integrering av nødhjelp, gjenoppbygging og utvikling.
• For det andre er det et sterkt fokus på behovskartlegging som en forutsetning for effektiv og rettferdig humanitær innsats, men også en vanlig observasjon at faktiske kartleggingspraksis viser betydelige avvik fra denne normen.
• For det tredje er det en vanlig erfaring at internasjonal humanitær innsats underminerer heller enn styrker lokal kapasitet til tross for en økende vektlegging på lokal kapasitet i humanitær innsats og langsiktig sårbarhetsreduksjon.
• For det fjerde er det et gjennomgående tema i evalueringsrapportene at det er et stort og vedvarende behov for å finne fungerende mekanismer for koordinering av mangfoldet av
aktører i det humanitære systemet.
• For det femte viser evalueringsrapportene at det er en økende bevissthet om behovet for katastrofeberedskap og sårbarhetsreduksjon, men relativt få eksempler på god praksis.

Disse evalueringsfunnene viser et klart behov for reform i det internasjonale humanitære systemet i retning av synergi mellom internasjonale aktører som koordinerende tilretteleggere og lokal sårbarhetsreduksjon og responskapasitet. Utfordringen for Norge som donor dreier seg ikke bare om å bidra til økt internasjonal responskapasitet gjennom bedret finansiering og koordinering, men også å bidra til strategier som setter langsiktig sårbarhetsreduksjon og lokal responskapasitet i fokus. Dette antyder et behov for selektivt valg av kanaler i henhold til tre overordnete siktemål: (1) effektiv humanitær nødhjelp, (2) rehabilitering, levekårsutvikling og sårbarhetsreduksjon, og (3) koordinering av nødhjelp, rehabilitering og levekårsutvikling.