Evaluering av bistand til næringslivsutvikling

Den norske støtten til næringslivsutvikling over de siste 10-15 årene kanskje har skapt 10 000 arbeidsplasser i den formelle sektoren og muligens 100 000 i den uformelle sektoren, i tillegg til støtte til et ukjent antall selvsysselsatte. Norsk støtte til mikrofinans har nådd mellom en halv og en million personer i de fire landene som er undersøkt.

Dette er konkrete resultater som kommer fram i en evaluering av norsk næringslivsrettet bistand som er gjennomført av det svenske konsulentselskapet Devfin Advisers AB. Bistand til denne sektoren omfatter om lag 1,2 mrd kroner årlig. Hvis en tar med støtten gjennom Norfunds investeringer fra avkastning av egen kapital, er støtten i størrelsesorden 2 mrd. kroner.

Rapporten sier at Norfund har utviklet seg til å bli en av de mest interessante organisasjonene i utviklingsland på sitt område. Norsk rolle i å initiere og gi bistand til mikrokreditt fremheves også spesielt. Også Norad kan vise til resultater når det gjelder å mobilisere norske bedrifter og bidra til virksomhet, selv om noen ordninger overfor enkeltbedrifter er blitt håndtert for ”liberalt”.

Fordi bistanden er begrenset i størrelse, har virkningen ut over lokalsamfunn vært liten.

Sett i forhold til målene som har vært satt gir resultatene likevel et blandet inntrykk. Det skyldes ikke svak utførelse fra de ansvarlige organenes side, sier rapporten, men et gap mellom politikk og gjennomføring. En hovedkritikk i rapporten er at bistanden ikke er gitt på en helhetlig og samordnet måte, og at en dermed har gått glipp av synergieffekter. Hovedaktørene opptrer stort sett uavhengig av hverandre og blir ikke koordinert på departementsnivå.

Rapporten tilrår at Norfund blir et senter for investeringssystem og støtteordninger på bedriftsnivå. I Norad bør det skapes et profesjonelt organ for støtte til å bedre rammeverk og vilkår for næringslivet i utviklingsland.

Det er gjort landstudier i Sri Lanka, Uganda, Bangladesh og Sør-Afrika.

Viktigste oppnådde resultater

Det viktigste som er oppnådd er at Norfund nå framstår som en av de mest interessante organisasjonene når det gjelder finansering av investeringer i utviklingsland. Det omfatter:

Oppbyggingen av Aureos Capital til å bli verdens største fond for risikovillig kapital (venture capital) for små og mellomstore bedrifter i u-land.
Norfund har, i samarbeid med Statkraft, blitt en av de viktigste investorene i vannkraft i utviklingsland gjennom SN Power.
Den sterke tilstedeværelsen i mikrofinans, som også er vist gjennom det nye initiativet Norwegian Microfinance Initiative (NMI).
Også i andre deler av norsk næringslivsstøtte fant evalueringen vellykkede sider:
Norads gamle låneordning spilte trolig en viktig rolle for utviklingen av Grameen Phone i Bangladesh. Denne bedriften sysselsetter 5 000 personer direkte og gir indirekte sysselsetting og ringvirkninger for over 300 000 personer. Bedriften er også den viktigste kilde til skatteinntekter for regjeringen i landet. Like viktig har selskapet vært som modell for mobiltelefontjenester i fattige land, og den blir nå gjentatt andre steder.
Norsk bistand til mikrofinans gjennom Norad, Norfund og frivillige organisasjoner har spilt en betydelig rolle i å bevege mikrofinans fra de første pionerprosjekter til en kommersielt rettet global industri.
Norsk næringslivsbistand har mobilisert norsk næringsliv til å interessere seg for forretningsmuligheter i utviklingsland. Det gjelder særlig mindre bedrifter.

Svakheter

Et trekk ved denne bistanden er at den blir gitt på en kompleks og ukoordinert måte og ikke er transparent.

Ulike aktører opptrer stort sett uavhengig av hverandre. Informasjonsutveksling er begrenset, og den antatte samordningen fra Utenriksdepartementet og ambassadene er stort sett ikke-eksisterende.
Næringslivsrettet bistand, uttrykt som en prioritet fra myndighetenes side, blir ikke i praksis prioritert på departementsnivå. Tross betydelige forsøk er det lite strategisk tenkning, samordning og systematisk oppfølging fra ambassadenes side. Dette skyldes både mangel på gode systemer for administrasjon og informasjonsutveksling og mangel på personellressurser.
Dette har ført til spredte aktiviteter, dårlig sammenheng mellom politikk og handling, og at en har gått glipp av muligheter til synergieffekter.