Mislykket Palestina-bistand?

I juni 2017 er det 50 år siden seksdagerskrigen i 1967 da israelske styrker gikk til angrep på de arabiske nabostatene. Flere hundre tusen palestinere ble drevet på flukt, i tillegg til de drøyt 700.000 palestinerne som hadde flyktet i forbindelse med opprettelsen av Israel i mai 1948.

Etter tiår med konflikt og overgrep og utallige forsøk fra verdenssamfunnet på å få i gang reelle fredsforhandlinger, synes utsiktene til varig fred stadig like fjerne, og situasjonen mer fastlåst enn noen gang.

Manglende fysisk sikkerhet, vold mot sivile, økonomisk stagnasjon og omfattende korrupsjon gjør situasjonen for den jevne palestiner ytterst vanskelig. De humanitære og utviklingsrelaterte behovene er enorme.

Det er derfor gode grunner til å undersøke om den internasjonale bistanden til de okkuperte palestinske områdene har hatt den effekten den var ment å ha. Norads evalueringsavdeling har utformet en kortfattet oppsummering av evalueringer av den internasjonale bistandsinnsatsen i landet.

Omfattende bistand – begrensede resultater

Internasjonal bistand til Palestina ligger på cirka 2 milliarder dollar årlig. Norges bistand utgjorde alene over 570 millioner kroner i 2016, eller cirka 125 kroner per innbygger i Palestina.

Målet med støtten – foruten å bidra til å dekke grunnleggende humanitære og sosiale behov – er å støtte opp om fred, forberede en tostatsløsning og bedre styresettet under de palestinske selvstyremyndighetene.

Effekten av bistanden er imidlertid høyst usikker, ikke minst knyttet til de politiske rammebetingelsene bistanden opererer innenfor.

• Les rapporten: Country Evaluation Brief: Palestine

Hovedfunn

I evalueringsavdelingens landrapport for Palestina fremkommer følgende hovedfunn:

• Dagens bistandsparadigme har nådd grensen for hva som kan oppnås i mangel av politisk fremgang når det gjelder å få slutt på den israelske okkupasjonen, bosettingsvirksomheten og den politiske delingen mellom Vestbredden og Gazastripen.
  
  
• Den vedvarende israelske okkupasjonen av Vestbredden og Gazastripen er hovedårsaken til at den internasjonale bistanden ikke når oppsatte mål om fred, menneskelig utvikling og økonomisk fremgang.
  
  
• Den palestinske økonomien taper årlig mer på okkupasjonen enn den samlede internasjonale bistandsinnsatsen til Palestina.
  
  
• Internasjonal bistand i form av direkte budsjettstøtte har likevel bidratt til å holde de palestinske selvstyremyndighetene i gang fra dag til dag, særlig under perioder med økonomisk krise og i forbindelse med avgjørende politiske veivalg.
  
  
• Bistanden har bidratt til å gjøre de palestinske selvstyremyndighetene mer effektive, men har ikke klart å få bukt med korrupsjonen.
  
  
• Bistanden har hatt begrenset effekt på sosioøkonomiske forhold.