Zambia

Zambia var en spydspiss i kampen mot apartheid og har i mer enn femti år vært et fredelig land i en urolig del av verden. Landet har imidlertid slitt i økonomisk utforbakke, og er sterkt avhengig av internasjonale råvarepriser.

Fakta om Zambia

Befolkning
Flagget til Zambia
Millioner
Forventet levealder
Flagget til Zambia
År
BNI pr innbygger
Flagget til Zambia
Tall i USD
Andel fattige (under 1.25$)
Flagget til Zambia
%
HDI
Flagget til Zambia
Plass

Bilateral bistand millioner kroner

Bilateral bistand millioner kroner

Bilateral bistand millioner kroner

Zambia ble uavhengig i 1964 og norsk bistand til Zambia startet to år etter. Landet ble raskt et hovedsamarbeidsland, og gjennom 1980- og 1990-tallet en av de største mottakerne av norsk bistand. Norsk bistand til Zambia ble trappet ned etter en topp i bevilgningene i 2011, og i 2016 ble Norges ambassade i landet lagt ned.

Bistanden til Zambia kom i stand etter at norske myndigheter, som ønsket å konsentrere bistanden geografisk, allerede hadde startet samarbeid med de østafrikanske landene Tanzania, Kenya og Uganda.

Solidaritet mot hvitt mindretallsstyre

President Kenneth Kaunda og hans United National Independence Party (UNIP) ledet landet fra frigjøringen av og helt til 1991. Zambia innførte ettpartistyre i 1972. Kaunda og UNIP sto for en nasjonalistisk politikk med sosialistisk tilsnitt. Afrikansk solidaritet mot raseskille og kolonivelde var viktig.

Zambia utgjorde sammen med Botswana og Tanzania de tre opprinnelige frontlinjestatene, en gruppe uavhengige afrikanske stater som sto i første rekke i kampen mot hvitt mindretallsstyre i Rhodesia (nåværende Zimbabwe) og Sør-Afrika.

Særlig utover på 1970-tallet la Norge stor vekt på å vise solidaritet med frontlinjestatene. Bistand til det sørlige Afrika ble en sentral av denne politikken.  Zambia grenset til Rhodesia, Namibia (som var under langvarig okkupasjon av Sør-Afrika) og både Mosambik og Angola. I de to sistnevnte pågikk det fram til 1975 væpnet kamp mot portugisisk koloniherredømme. Zambia var et fristed for frigjøringsbevegelser fra disse landene. Frontlinjestatenes kamp ble kronet med seier da raseskillepolitikken ble avskaffet først i Zimbabwe (1980) og deretter i Sør-Afrika (1991).

Zambia ble rammet økonomisk av konfliktene i nabolandene, men unngikk stort sett å bli dratt direkte inn i krigshandlinger. Landet holdt seg også i stor grad utenfor krigene som raste i flere av nabolandene utover på 1990-tallet og 2000-tallet.

Rammet av lave råvarepriser

Sårbarhet for svingningene i prisene for kopper på verdensmarkedet går som en rød tråd gjennom Zambias historie. Kopper fra gruvene i provinsen Copper Belt er landets suverent viktigste eksportprodukt. Markedet for kopper er internasjonalt. Gruvedrift og foredling er i stor grad dominert av store, internasjonale selskaper. Fram til midten av 1970-tallet var prisen på kopper høy, og Zambia opplevde god økonomisk vekst. Deretter falt prisen, og eksportinntektene stupte. I løpet av 1960- og 1970-tallet nasjonaliserte myndighetene koppergruvene gjennom en gradvis prosess som endte opp med etableringen av den statlige gruvegiganten Zambia Consolidated Copper Mines (ZCCM) i 1982. Mangel på investeringer i de statseide gruvene førte til lavere produksjon og enda mindre inntekt.

1980-tallet var preget av at landet havnet dypere og dypere i en økonomisk krise. De sviktende eksportinntektene fra koppergruvene var én side av dette. I tillegg hadde Zambia tatt opp betydelig gjeld. Ved inngangen til 1980-tallet ble lån i amerikanske dollar mye dyrere å betjene, noe som bidro til å utløste en gjeldskrise. Som oljeimporterende land ble Zambia også rammet av høye oljepriser.

Fallende eksportinntekter, dyr gjeld og høye oljepriser rammet også mange andre utviklingsland på 1970- og 1980-tallet, men utslagene ble verre i Zambia enn mange andre steder. Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken er to internasjonale institusjoner som blant annet har til oppgave å hjelpe land som havner i økonomisk uføre. Disse stilte omfattende krav om endringer i den økonomiske politikken for å gi Zambia nødvendige lån og kreditter, noe som ga mange konflikter mellom Zambia og de internasjonale långiverne. FN har siden 1991 regnet Zambia til gruppa av minst utviklede land (MUL).

På toppen av de økonomiske problemene kom hiv-epidemien, som rammet Zambia svært hardt. Andelen dødsfall knyttet til hiv nådde toppen i 2002 og i årene som fulgte gikk dødeligheten ned. I 2016 levde 1,2 millioner mennesker i Zambia med hiv-smitte.

Skiftende trender i bistand til landbruk

Målt i antall sysselsatte, er jordbruk den viktigste økonomiske sektoren i Zambia. Fra slutten av 1970-tallet støttet Norge et stort program som for utvikling på landsbygda i Zambias Northern Province. Det tok blant annet sikte på å få bøndene til å slutte med svibruk og gå over til moderne, bofast jordbruk med bruk av kunstgjødsel, og fra kornslaget sorghum til mais. I ettertid har denne tilnærmingen blitt kritisert for å ikke ta inn over seg at det tradisjonelle landbruket hadde mange verdifulle sider, og det har vært vanskelig å vise positive resultater av den norske støtten.

Norsk landbruksbistand har siden 1996 hatt en annen innretning, og i stedet vært fokusert på å spre kunnskap om dyrkningsmetoder som går under sekkebetegnelsen conservation agriculture. Blant annet legges det vekt på å gjøre så lite jordbearbeiding som mulig for å unngå uttørking av jorda og erosjon. I stedet for pløying eller hakking plantes det små plantegroper eller renner i åkeren. 215 000 bønder har fått opplæring i disse og andre teknikker. Mange har fått bedre avlinger og høyere inntekter.

Har gitt mange synet tilbake

En rekke frivillige norske organisasjoner har gitt bistand til Zambia på mange områder. En av dem er Lions, som med penger fra sin Røde Fjær-innsamling og engasjement fra norske øyespesialister i 2010 startet opp et stort program for bedre øyehelse. I løpet av 2015 ble mer enn 1500 pasienter operert for grå stær og andre øyesykdommer takket være en ny øyeavdeling ved et provinssykehus i byen Mongu. Mange fikk synet tilbake etter å ha vært blinde. Også større bistandsorganisasjoner har hatt en rekke prosjekter i Zambia. Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og Caritas har vært blant de største.

Bistand ga større skatteinntekter

Siden 2007 bisto Norge Zambia med et program som skulle gi større effektivitet i innkreving av skatt fra koppergruvene. Bakgrunnen er at koppergruvene ble vedtatt privatisert 1995 og deretter solgt til utenlandske gruveselskaper. Etter 2000 startet en rekordartet stigning i prisene for kopper og andre metaller på verdensmarkedet. Fem år etter var kopper målt i reelle priser (korrigert for inflasjon) helt oppe på samme høye nivå som på 1960-tallet da Zambia ble uavhengig. Prisveksten var særlig knyttet til sterk etterspørsel fra Kina. Dette ga sterk vekst til Zambias økonomi i form av jobber og økt aktivitet. Skatteinntektene til staten fra gruveselskapene var imidlertid lave.

Gjennom bistandsprogrammet Skatt for utvikling har Norge gitt bistand til gjennomganger av skatteavtalene og regnskapene til de store gruveselskapene. I tillegg ble Zambias skattedirektorat styrket. Resultatet ble at skattesystemet ble lagt om og at det ble mer åpenhet om hva selskapene i gruvesektoren betaler i skatt. Landet har også fått mer større skatteinntekter. Ifølge et anslag fra IMF utgjorde skatteinntektene nesten ingenting i 2006 og 4,8 milliarder kroner i 2012. Etter 2011 har de internasjonale kopperprisene falt igjen, noe som også har påvirket skatteinngangen.

Publisert 03.07.2014
Sist oppdatert 18.07.2018