Bistandssamarbeidet med Zambia er evaluert
Politiske maktforhold kan langt på vei forklare manglende framgang i fattigdomsbekjempelsen i afrikanske land. Dette har vært utgangspunktet for en uavhengig evaluering av bistandssamarbeidet med Zambia som gjennomført av det britiske selskapet Oxford Policy Management. Studien dekker perioden 1991 - 2005.
Rapporten har ikke bare vurdert norsk innsats i Zambia, men også analysert maktforholdene i landet og mellom giverne, og vurdert hvordan de har påvirket givernes evne til å nå fram til de fattige med sin bistand. De politiske forholdene i afrikanske land preges ofte av at "big men" sitter på toppen av nettverk av klienter - ofte slekt og stammefrender - som er avhengige av dem for å få tilgang til statens ressurser. De står sjelden til regnskap for svake parlamenter, underfinansierte konstitusjonelle kontrollorganer og et svakt sivilt samfunn. En gjennomgang av styret under presidentene Kaunda, Chiluba og den nåværende Mwanawasa bekrefter langt på vei dette bildet av Zambia, selv om det for Mwanawasas vedkommende gjelder i mindre grad enn for de tidligere presidentene.
De fattige har få talsmenn i et slikt system. Storparten av befolkningen på landsbygda - beskrevet som isolerte, fattige og uutdannede - har forblitt stemmeløse og nyter lite godt av statens tjenester. Inn i dette tomrommet for kontroll og ansvar kommer da giverne og prøver å holde regjeringen ansvarlig ved å stille betingelser for bistanden. Det har de delvis lykkes med i Zambia, men ikke nødvendigvis slik at det har kommet fattige til gode. I dialogen med Zambia har Norge - som andre givere - hatt en tendens til å fokusere på faglige spørsmål. Giverne har et godt stykke på vei vært blinde for de politiske konsekvensene av økonomiske krav, og ikke forstått godt nok den politiske karakteren av zambisk stat og samfunn, mener evaluererne.
Norge blir blant zambiske samarbeidspartnere ansett for å være en fleksibel og sjenerøs giver. Men samtidig er vi mer opptatt av å planlegge og følge opp forvaltningen av bistandstiltak enn å dokumentere resultater for fattigdomsreduksjon.
Vurderingen av resultatene av norsk bistand til landet er langt fra entydig. I en del sammenhenger har norsk bistand fungert godt når det gjelder å styrke institusjoner og bygge kompetanse. Men det har ofte skjedd på bekostning av fattigdomsrettingen. To eksempler kan illustrere dette. En omfattende satsing på forskning og veiledning i Nordprovinsen har bidratt til å bygge opp landets kompetanse innen landbruk, men det er ennå vanskelig å se den direkte virkningen for bøndene. Et program i Luangwa Valley har ført til bedre forvaltning av naturressurser og viltliv og til forbedringer for lokalbefolkningen. Samtidig finner teamet at en sentralisering av administrasjoen har gjort at fordelene for landsbybefolkningen er blitt mindre de senere år. Varig virkning for de fattige av givernes bistand er generelt en mangelvare.
Bistand til den zambiske riksrevisjonen blir også trukket fram som et relativt vellykket norsk samarbeid, hvor en har lykkes i kapasitetsbygging. Men i andre tilfeller har omlegging av bistanden ført til at programmer har blitt avsluttet for tidlig, før resultatene kunne komme.
Evalueringsteamet finner likevel klare tegn på forandring i Zambia de senere årene. Det kan synes som om de økonomiske reformene på 90-tallet har bidratt til å åpne for den kraftige økonomiske veksten landet nå har. Evalueringsteamet mener også at det nå skjer en konsolidering av demokratiet i landet, selv om prosessen ennå er sårbar.