Kina som investor og handelspartner i Afrika

Mens vestlige land har levd over evne i en slik grad at flere nå opplever statlige gjeldskriser og bankkriser, har Kina kombinert høy økonomisk vekst med sparing og lavt forbruk. Store overskudd i handelen med utlandet har bidratt til at Kina ved utgangen av 2010 kan ha en beholdning av reserver i utenlandsk valuta på 2 700 milliarder USD. Det aller meste av denne formuen er plassert i rene finansobjekter, nesten en tredjedel er utlån til den amerikanske stat (obligasjoner).

Fra å være passive besittere av utenlandske verdipapirer, er kineserne nå i ferd med å rykke inn rundt styrebordene i forretningsliv og politikk på verdensarenaen. De kjøper seg opp i utenlandske foretak, gjør nyinvesteringer og låner ut penger; i økende grad også i Afrika.

I vestlige demokratiers fotspor

Antakeligvis er ikke Kinas økende investeringer i afrikanske land først og fremst en alternativ formuesplassering, men mest et ledd i en langsiktig strategi for å sikre tilgang på naturressurser og eksportmarkeder. Afrika har betydelige petroleumsreserver, og er trolig den regionen i verden der vestlige oljeselskaper har minst kontroll. Kina skiftet fra å være netto eksportør til å bli netto importør av olje allerede 1993, og har nå et oljeforbruk nær en tredjedel av USAs.

Et sentralt trekk ved Kinas måte å operere på i Afrika er at rollen som handelspartner, investor og utviklingsaktør er nært knyttet sammen i en helhetlig pakke. Investeringer eller utlån er flere steder kombinert med en avtale om framtidige leveranser av olje eller andre råvarer. Slike koblinger mellom nasjonale strategiske interesser og økonomiske operasjoner er ikke noe nytt.  Her går de i fotsporene til vestlige økonomier og Japan.

Det nye er at det er en sentralstyrt stat med en for oss annerledes foretningsmessig og politisk kultur som nå får økende makt i verdensøkonomien. Kinas uttalte politikk er ikke å blande seg inn i brudd på menneskerettigheter eller demokrati i sine samarbeidsland. I tillegg reiser mange spørsmålet om Kina også representerer en meget lav standard for arbeidsvilkår, og også står for lave standarder når det gjelder krav til åpenhet i økonomisk forvaltning og ikke minst miljøhensyn.

Råvarer og olje i bytte mot industrivarer

Afrikas eksport til Kina var i 2008 om lag 50 milliarder USD, mens importen fra Kina var om lag 57 milliarder USD. Dette er betydelige beløp, men handelen med Kina utgjør likevel bare om lag 10 % av Afrikas handel. Hele 40 % av all import til Afrika er fra EU land og 30 % importeres fra USA. EU mottar den største delen av Afrikansk eksport (vel 30 %), mens eksporten til USA kun utgjør rundt 5 %.

Over 70 % av Afrikansk eksport til Kina er oljeprodukter, mens 15 % er andre råvarer. Av varer som eksporteres fra Kina til Afrika utgjør maskiner inklusive transportutstyr nesten 40 %, mens andre industrivarer utgjør 30 %.

Fire land står til sammen for hele 70 % av Kinesisk import fra Afrika; Angola (34%), Sør Afrika (20%), Sudan (11%) og DRC (8%). Kinesisk Eksport er noe mer spredt, med Sør Afrika som desidert størst mottaker av eksportvarer (21 %). Sør Afrika skiller seg ikke overraskende fra andre afrikanske land ved å eksportere et relativt vidt spekter av varer til Kina. [1]

Kina som investor i Afrika

Utenlandske, direkte investeringer[2] antas å utgjøre rundt 1/5 av samlede realinvesteringer i Afrika. Finanskrisen førte til et kraftig fall i investeringer, men likevel til et mindre fall i utenlandske investeringer i Afrika enn for verden sett under ett. Disse falt fra en topp på 72 milliarder USD i 2008 til 59 milliarder USD i 2009[3].

Kinas direkte investeringer i Afrika er anslått til 5.4 milliarder USD i 2008, eller knapt 7 % av samlede direkte utenlandsinvesteringer i regionen. Veksten i Kinesiske investeringer har imidlertid vært formidabel, rett etter årtusenskiftet var investeringene noen titalls millioner. Og sett i lys av de enorme finansielle reservene Kina sitter med, er potensialet for vekst i årene framover formidabelt.

Det er et svakt statistisk grunnlag for å tegne et pålitelig bilde av hvordan investeringene er fordelt på sektorer. Selv om investeringer i utvinning av naturressurser utgjør en betydelig andel, er det stort mangfold i de Kinesiske investeringene.  Kina har investert mye i landbrukssektoren, og investerer i ulike former for privat tjenesteyting, transport og annen infrastruktur. I den senere tid har Kina også foretatt store oppkjøp av landområder. Innen energi og infrastruktur dreier det seg ofte om lån og ikke direkte investering (se egen artikkel).

Kina bruker ofte egne bedrifter til å gjennomføre investeringsprosjektene. I mange land har de også med seg egne arbeidere, men dette bildet varierer betydelig. I land der Kina har vært inne lenge, som Zambia og Tanzania, brukes i større grad lokal arbeidskraft.

Handel og investeringer kan fremme utvikling…

Afrika trenger investeringer og økt handel. En fersk studie i regi av Verdensbanken anslår at det samlede behovet for investeringer i energi og annen infrastruktur i Afrika er hele 93 milliarder USD per år.

Spørsmålet er likevel hvordan helheten i handelsmønsteret og Kinas investeringer vil virke på Afrikas økonomiske utvikling. Handel kan fremme spesialisering som øker produktiviteten, urbanisering som gir stordriftsfordeler og gi muligheter for å utnytte nasjonale fortrinn. Investeringer og handel kan spre teknologi og kompetanse på tvers av landegrenser. På papiret utgjør disse mulighetene til sammen et formidabelt potensial for både høy og raskt vekst i de fattigste landene.

… men det er ingen automatikk

I internasjonal debatt finner en mange optimister som peker på slike argumenter for at Kina vil fremme utvikling i Afrika. Men det er også mer pessimistiske vurderinger, og temmelig sikkert fornuftig å være forsiktig med å trekke bombastiske konklusjoner.

Om en ser bort fra Sør-Afrika, har en framtredende forskjell på Afrika sør for Sahara og Asia vært mangelen på industriutvikling. Selv om mange Afrikanske land har hatt en høy vekst i mange år, er det langt igjen til den økonomiske utviklingen vi har sett i Asiatiske land. Spesielt har ikke Afrikanske land klart å utnytte et av sine mest opplagte fortrinn: Stor tilgang på billig arbeidskraft har i liten grad ført til framvekst av arbeidsintensiv industri.

Spørsmålet er om Kina med den ene hånda øker Afrikas muligheter for å få til vekst, men med den andre hånda likevel holder kontinentet nede. Investeringene kan isolert sett være produktive, mens handelsmønsteret er uheldig. Kinas import av olje og råvarer mot eksport av industrivarer til Afrika, kan forsterke og sementere næringsstrukturen, også ved at økt tilgang på billige kinesiske industrivarer kveler Afrikansk industrivekst.  Det er heller ingen automatikk i at investeringene gir tilleggsgevinster i form av spredning av teknologi og kompetanse.

I dette bildet må en huske at vestlige land og multilaterale organisasjoner fortsatt dominerer som handelspartnere, investorer og bistandsaktører i Afrika. Dette tilsier at kritisk oppmerksomhet om vår egen politikk i Afrika ikke må fortrenges av diskusjoner om Kina.  Dessuten vil Kinas vekst og økende internasjonale aktivitet ikke bare endre verden, det vil også endre Kina.

Utviklingen vil endre Kina som økonomisk og politisk aktør

Økonomisk vekst vil fortsette å heve lønnskostnadene i Kina, og kanskje øke mulighetene for at lavinntektsland i Afrika kan utnytte sine fortrinn med stor tilgang på billig arbeidskraft. Forbruket i Kina må før eller siden øke kraftig. Den høye sparingen kan ikke fortsette evig; Kina får med sin ettbarnspolitikk en formidabel eldrebølge.  Kinas handelsmønster vil derfor endres.

Dessuten vil Kinas økende involvering i internasjonalt forretningsliv og politikk føre til en tilnærming mellom den kinesiske måten å gjøre ting på, og ”vår”.  Kina vil fortsette å bruke sin økende makt, men har også interesse av å lære og tilpasse seg. At Kinas aktiviteter i Afrika styres av kinesiske interesser, betyr ikke at Kina har noen mindre interesse i å fremme utvikling i Afrika enn den vestlige verden.