Rettighetsbasert utvikling

I FN-paktens artikkel 55 står det at for å sikre fred og utvikling er det også nødvendig å fremme «universell respekt for og overholdelse av menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion».

Begrepet har i de senere år kommet stadig mer i sentrum av utviklingsdebatten. Utgangspunktet er Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948 som slår fast at «alle har rett til en anstendig levestandard, bl.a. til mat, klær, bolig, medisinsk behandling og nødvendige sosiale tjenester».

Det er særlig FN, med sin globale normgivende funksjon, som har vært sentrum for debatten om knesetting av individuelle rettigheter som kjerneelementet i oppfatningen av hva veien ut av fattigdom består av; kvinners rettigheter, retten til mat, retten til vann osv.

Rettighetsbasert utvikling

Rettighetsbasering av utviklingssamarbeidet har konkret betydning for hvordan man jobber og for hvem man jobber med.

En rettighetsbasert tilnærming (rights-based approach) til utvikling innebærer at rammeverket for den prosessen som skal føre til menneskelig utvikling skal baseres på internasjonale menneskerettigheter.

Med utgangspunkt i det internasjonale menneskerettighetslovverket er denne tilnærmingen basert på følgende prinsipper:

1. Deltakelse
2. Ansvarlighet
3. Ikke-diskriminering
4. Transparens
5. Menneskelig verdighet
6. Innflytelse
7. Rettssikkerhet

Denne konkrete sjekklista gjør det mulig for individer og grupper å hevde egne rettigheter, og for statlige myndigheter å identifisere deres plikt til å respektere, beskytte og innfri menneskerettighetene.

For å kunne si at et bistandsprogram er rettighetsbasert, må de ansvarlige parter ha gjort seg kjent med hvorvidt - og i så fall hva - relevante traktatorganer og spesialprosedyrer har sagt om det gjeldende området. I forvaltningen av utviklingsprogrammer er det nyttig å vite hva det internasjonale menneskerettighetssystemet har anbefalt for gitte land og temaer.   

Traktatorganene (eller komiteer) under de ulike menneskerettighetskonvensjoner vurderer jevnlig rapporter fra stater, FN-organisasjoner på landnivå og sivilsamfunnsorganisasjoner om økonomiske og sosiale forhold, likestilling, fordeling og ikke-diskriminering. Vurderingene konkluderer med konkrete anbefalinger til det enkelte lands myndigheter om hva som bør gjøres for (bedre) å oppfylle konvensjonsforpliktelsene.

I tillegg kan spesialprosedyrene bringe faglig tyngde, presisjon og oppmerksomhet til utvalgte landsituasjoner og tema gjennom rapporter fra spesialrapportører og andre mandatholdere.

I de senere årene har FNs menneskerettighetsråd hatt økt fokus på de universielle periodiske gjennomgangener av ulike land (UPR). UPR er en statsdrevet prosess, hvor statene vurderer hverandre (peer review).

UPR  kan sees som et supplement til FNs menneskerettighetsorganer. Både de konvensjonsbaserte overvåkingsorganene og UPR  har som mål å bidra til at bestemmelsene i konvensjonene blir respektert av statene som har ratifisert konvensjonene.

Dersom flere land og givere aktivt hadde brukt traktatorganenes og spesialprosedyrenes anbefalinger, er det grunn til å tro at dette hadde tjent både bistandskoordineringen, konsentrasjonen av bistanden og måloppnåelsene.

Det som kjennetegner en menneskerettighetsbasert tilnærming til utvikling, er blant annet at den bidrar til å dreie bistanden fra veldedighet til forpliktelse og derigjennom gir den et legalt eller juridisk aspekt. Prinsippene i sjekklista nevnt over skal følge hele prosjektsyklusen, fra dialog og planlegging, til implementering og evaluering. Andre sentrale elementer i denne tilnærmingen er sosial mobilisering, inkludering av alle og ikke minst fokuset på ansvarlighet.