9 hovedbudskap

1. Positiv utvikling for menneskerettigheter og demokrati, men også tilbakeslag

Etter andre verdenskrig har det vært en positiv utvikling for menneskerettigheter og demokrati. Stadig flere land har gjennomført demokratiske valg og reformer. Mer enn 160 land har sluttet seg til FNs konvensjoner om sivile og politiske rettigheter, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Den faktiske innfrielsen av menneskerettighetene er mer sammensatt. Mange land har opplevd en positiv utvikling i de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene.

Samtidig har en del land hatt negativ utvikling
for de sivile og politiske rettighetene. Rettigheter det har vært internasjonal enighet om settes på nytt under press. Dette gjelder særlig kvinners rettigheter. Denne situasjonen er uttrykk for reelle verdikonflikter. En økning i væpnede konflikter og humanitære kriser setter i tillegg menneskerettigheter og demokratiutvikling til side for mange mennesker.

2. Fravær av demokrati og menneskerettigheter er trekk ved fattigdom

Fattigdom handler om mer enn mangel på materiell velferd. Fravær av demokrati og menneskerettigheter begrenser menneskers muligheter til å ha innflytelse over og bedre sitt eget liv. Styrking av menneskerettigheter og demokrati kan derfor redusere fattigdom, i tillegg til å være mål i seg selv.

3. Demokrati er positivt for økonomisk vekst

Studier som ser på utviklingen over flere tiår har funnet en positiv effekt av demokrati på økonomisk vekst. Faktorer som gjør at demokrati er gunstig for vekst er blant annet bedre investeringsklima, bedre utdanning, spredning av teknologi og idéer og mindre sosial uro.

4. Reformer kan ikke kjøpes

Skal bistand til demokrati og menneskerettigheter gi resultater, må den spille på lokale krefter som driver demokrati- og menneskerettighetsutviklingen innenfra. Det er viktig at giver og mottaker har felles mål. Det er avgjørende for bistandsgivere å forstå lokal kontekst og ulike aktørers interesser og motiver. Noen ganger bidrar verdikonflikter til at man ikke blir enige om felles mål, og da er det ikke gitt at bistanden kan gi resultater.

5. Risikovilje er nødvendig

Risikoen er relativt høy for ikke å nå de overordnede målene for bistanden til menneskerettigheter og demokrati. Veien fra å gjennomføre aktiviteter og til effektene for individet og samfunnet er lang. Å få til endringer i holdninger, atferd og institusjoner kan være vanskelig, særlig hvis det utfordrer enkelte aktørers maktposisjon.

Fremskritt kan raskt bli slått tilbake av forhold som er utenfor bistandens kontroll. Alle bistandstiltak skal vurdere risiko og forsøke å innrette samarbeidet slik at risikoen reduseres.

6. Klare politiske reaksjoner på menneskerettighetsbrudd er nødvendig

Det er nødvendig å reagere på alvorlige menneskerettighetsbrudd. Internasjonal oppmerksomhet og solidaritet gir utsatte individer og grupper beskyttelse og visshet om at de ikke står alene. Det er ikke belegg i forskningen for å si at kutt i bistanden alene, er et egnet tiltak for å bedre menneskerettighetssituasjonen. Det kan imidlertid være andre legitime grunner til å kutte, redusere eller omfordele bistanden.

Bistand kan bidra positivt til å støtte opp om organisasjoner og grupperinger som arbeider for å styrke menneskerettighetene.

7. Offentlige institusjoner er avgjørende for menneskerettigheter og demokrati

Det meste av norsk bistand til menneskerettigheter og demokrati går til å styrke institusjoner i samarbeidslandene. Politisk vilje er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å få til endringer. Tilstrekkelig kapasitet og ressurser i sentrale offentlige institusjoner som parlamenter, departementer, ombudskontorer og rettsvesenet er avgjørende for et velfungerende demokrati.

Bistand til institusjonsutvikling er kun effektiv når den er etterspurt av landet eller institusjonene selv, har konkrete mål for hva institusjonen skal bli i stand til å utføre, og styrker systemer og ikke bare individer.

8. Myndigheter og det sivile samfunnet må styrkes parallelt

Myndighetene og det sivile samfunnet spiller ulike, men utfyllende roller. Det er myndighetene i et land som har ansvaret for å sikre innbyggernes rettigheter og legge til rette for demokratiske prosesser. Organisasjoner i det sivile samfunnet arbeider blant annet med å holde myndighetene ansvarlige for sine forpliktelser. Organisasjonene styrker lokal deltakelse, bevisstgjør individer om rettigheter og overvåker menneskerettighetene.

I noen land har det sivile samfunnets handlingsrom blitt begrenset ved lovgivning eller offentlig inngripen de senere årene. Det er en utfordring for demokratiet når sentrale politiske og sivile rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og forsamlingsfrihet begrenses.

9. Valg er en nødvendig men ikke tilstrekkelig betingelse for demokrati

Å gjennomføre valg er en grunnleggende del av demokratiseringsprosessen. Det er ofte et viktig første steg på veien mot et mer demokratisk samfunn. Valg sikrer i seg selv ikke en demokratisk utvikling. For at valg skal bidra til å gi legitimitet til myndighetene må de oppfattes som frie og rettferdige. Alle kandidatene må ha like muligheter til å gjennomføre valgkamp og presentere sitt program for velgerne.

 I land med manglende sikkerhet, skjør stabilitet eller ulmende konflikter kan det innebære en risiko å åpne opp for demokratiske prosesser og valg. Det kan føre til økt konflikt dersom viktige grupper ikke er villige til å respektere demokratiske spilleregler, eller når politikerne har begrenset mulighet til å innfri velgernes forventninger.