Soldater fra væpnede grupper hjulpet tilbake til et sivilt liv

Flernasjonalt program støttet av Norge hjalp tidligere regjerings- og geriljasoldater i Sentral-Afrika til å skape seg alternative inntektsmuligheter.

Bakgrunn: Flernasjonalt program ble etablert for å hjelpe demobiliserte regjerings- og geriljasoldater

Hvor mye:

Budsjettet var på over 451 millioner USD i perioden 2002-2009. Norge bidro med 45 millioner kroner.

Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) har opplevd brutale konflikter som ofte har dreid seg om kontroll over landets enorme mineralressurser. Den andre Kongo-krigen begynte i 1998 og varte i fem år. Etterdønningene oppleves fremdeles, særlig i de østre delene av landet. Konflikten fikk store regionale ringvirkninger.

På det verste var åtte nabostater militært engasjert i landet, mens interne konflikter i seks av nabostatene ble påvirket av krigen. Opprørshærer i Angola, Uganda, Burundi, og Rwanda har brukt DR Kongo som base. En årsak til at konflikten varte så lenge og at lokale konflikter lett blusset opp igjen, var at mangel på andre arbeidsmuligheter gjorde det enkelt å rekruttere unge menn.

Det ble etablert et flernasjonalt fond og program, Multi-country Demobilization and Reintegration Program (MDRP). Programmet skulle hjelpe demobiliserte regjerings-og geriljasoldater til å skape seg alternative inntektsmuligheter.

Fondet ble administrert av Verdensbanken. Givere og konfliktstatene satt i styringsgruppen. MDRP finansierte programmer i sju land: Angola, Burundi, DR Kongo, Kongo, Rwanda, Den sentralafrikanske republikk og Uganda.

Resultater: 54 prosent av de som mottok støtte, mente at de kan leve av egne inntekter i fremtiden

Opprørssoldater i det østlige DR Kongo passerer en patrulje fra Monuc / FN-operasjonen i DR Kongo
Opprørssoldater i det østlige DR Kongo.
Foto: Wayne Conradie

Over 300.000 tidligere stridende ga fra seg våpnene og fikk støtte til å vende hjem eller begynne et nytt liv et annet sted. Dette utgjorde 74 prosent av det opprinnelige målet. Fire land, Angola, Rwanda, Uganda, og Den sentralafrikanske republikken nådde sine mål med 100 eller nær 100 prosent. Majoriteten av de demobiliserte, ca. 200.000, var fra DR Kongo og Angola.

Fordi ikke alle landene hadde avsluttet sine nasjonale demobiliseringsprogrammer da MDRP ble avsluttet i 2009, ble en tidsbegrenset videreføring av MDRPs aktiviteter vedtatt, Transitional Demobilization and Reintegration Program (TDRP). TDRP ble nylig forlenget til desember 2013.

En undersøkelse fra 2007 viste at 54 prosent av dem som hadde fått støtte mente at de i fremtiden kunne leve av egne inntekter. Dette er nøkkelen til å unngå at de demobiliserte søker seg tilbake til væpnede grupper.

Fondet bidro også til politisk dialog mellom partene. MDRP var lenge den eneste arenaen hvor enkelte av statene som var i konflikt med hverandre kunne møtes. Stormaktene, som hadde forskjellige interesser i konflikten, kunne komme sammen og drøfte overordnete regionale problemer. Ikke-statlige organisasjoner meldte tilbake hva som skjedde på bakken, og fikk ta del i analysene som lå bak prosjekt-og programvalg. Det bidro til bedre samordning. Fordi de disponerte mye penger, ble fondets vedtak førende for mange parter.

Programmet ble en læringsarena for de sju nabostatene som sto overfor forholdsvis like utfordringer. Arbeidet med å hjelpe spesielle målgrupper kom sent i gang, men noen land var tidlig ute med å utvikle tiltak som var tilpasset behovene for kvinnelige eks-soldater, barnesoldater, invalidiserte og eks-soldater med traumer. Tiltak som fungerte ble brukt som modeller av andre land i regionen.

Programmet bidro til å redusere faren for framtidig vold ved å fremskynde demobilisering og første fase av reintegreringen. Det enkelte land må ta prosessene videre framover selv.


Lærdommer: Nasjonalt eierskap til programmene førte til at landene gjennomførte tiltakene de la frem

Fondet viser hvordan tiltak i enkeltland kan finansieres med utgangspunkt i regionale mål. Nasjonalt eierskap til programmene var et viktig krav for finansieringen og førte til at landene i stor grad gjennomførte tiltakene de la frem.

At store, internasjonale aktører var med i styringsgruppen, gjorde det mulig å mobilisere det internasjonale samfunnet bak krav om at regjeringer måtte gjennomføre tiltakene de hadde underskrevet på. Dermed sørget man for at demobiliseringen ikke stoppet opp.

En årsak til at arbeidet med å hjelpe spesielle målgrupper kom sent i gang var forsøk på å holde administrasjonskostnadene så lave som mulig. Det gjorde at midler til kvalitetssikring, faglig bistand og læring til å begynne med ble for knappe.

Publisert 05.12.2011
Sist oppdatert 16.02.2015