Fiskeribistand i Kerala førte til overfiske

Det første norske bistandsprosjektet har blitt mye kritisert, men bidro til å danne grunnlaget for en moderne indisk fiskeriflåte. Satsingen synliggjorde også viktigheten av å sikre bærekraftig forvaltning av naturressurser. Dette påvirket den neste generasjonen av bistandstiltak.

Hvor mye:

Bidragene fra Norge og India fra 1952-1972 var omtrent like store: om lag 122 millioner kroner fra Norge og en sum tilsvarende 120 millioner kroner fra India.

Hvorfor: Ønske om å utvikle moderne fiskerier

Fiskeriprosjektet i Kerala i India startet opp i 1952 og var Norges første statlige bistandsprosjekt. India hadde opplevd en stor sultkatastrofe i 1951, og Norge ønsket å bidra til å øke landets matforsyning. Gjennom samtaler ble Norge og India enige om fiskerisamarbeid i delstaten Kerala. Prosjektet hadde fire mål:

  • å øke avkastingen til de indiske fiskerne ved hjelp av teknologioverføring i form av motorisering av båter og nye båt- og garntyper
  • at omsetningen av fisk i økende grad skulle skje gjennom egne kooperativer organisert av fiskere
  • å forbedre helseforholdene ved å bygge vannanlegg, latriner og helsesenter
  • å arbeide for en høyere levestandard for befolkningen i området

Resultater: En moderne fiskeflåte ledet til overfiske

Resultatrapporten 2012
Ifølge den norske historikeren Jarle Simensen var den norske bistandsinnsatsen til Kerala langt mer vellykket enn sitt rykte.
Foto: Ken Opprann

Da Norge trakk seg ut av samarbeidet i 1972, hadde India utviklet en moderne fiskeflåte. Dette var først og fremst indiske fiskerimyndigheters bedrift. Norge bisto med å utvikle teknologi og eksperimentere med nye båttyper og redskapstyper. Norge bidro dessuten til å utvikle virksomheter på land som båtbyggeri, fiskeforedling og fryseri.

Fra situasjonen i 1950 da det knapt fantes motoriserte båter eller foredlingsfasiliteter, hadde Kerala i 1972 anslagsvis 4000-5000 motoriserte fiskebåter, 70-80 fryserier og 40-50 hermetikkfabrikker. Bedre båter muliggjorde helårsfiske, eksportindustri ga valutainntekter, og arbeidsplasser ga flere lønnet arbeid. Foredlingen ga særlig kvinner mulighet til å komme ut i arbeid. Familieinntektene økte, og i én landsby gikk antallet selveide hus opp med 70 prosent.

Fra 1961 ble havforskning lagt inn i programmet, og indiske myndigheter fikk ny kunnskap om fiskebestanden og bunnforholdene. Kunnskapen om ressursene lå likevel på etterskudd av investeringene i ny teknologi. Etter at det norske tiltaket ble avsluttet, begynte fisket å feile på grunn av overfiske.

Parallelt med å bygge opp fiskeri, bidro Norge til å bedre levekårene for lokalbefolkningen gjennom blant annet å sikre innbyggerne rent drikkevann. Mens Kerala-befolkningen i 1952 drakk forurenset brakkvann, hadde ingen i 1972 mer enn 200 meter til nærmeste drikkevannskilde. Kerala var i 2011 den indiske delstaten som ifølge FN skåret høyest på indikatorer for menneskelig utvikling (HDI). Årsakene til den positive utviklingen er sammensatte, og skyldes en rekke faktorer som ikke kan tilskrives det norsk-indiske samarbeidet direkte.

Lærdommer: Utvinning må skje basert på kartlagte ressurser

Resultatrapport 2012
Nesten 60 år etter at Indiahjelpen ble iverksatt, fiskes det fortsatt på stranden i Kerela. I dag har også turister funnet veien hit.
Foto: Ken Opprann

Keralasatsingen ble kraftig kritisert for manglende bevissthet om konsekvensene av endringene i samfunnet, som manglende fordeling, fremmedgjøring og økologisk krise. Historiker Jarle Simensen konkluderer likevel med at den norske bistandsinnsatsen til Kerala var langt mer vellykket enn sitt rykte.

Lærdommene fra Kerala har bidratt til å forme norsk fiskeribistand. I dag er det i større grad en felles forståelse for at verdens fiskeressurser ikke er ubegrensede og må kontrolleres og forvaltes godt. Siden prosjektet dekket både kristne og hinduistiske landsbyer, ga det også lærdommer om nødvendigheten av å tilpasse bistand til ulike kulturer og behov.

Publisert 10.12.2012
Sist oppdatert 16.02.2015