Oljebistand har bidratt til petroleumsfond

En av verdens yngste oljenasjoner tok inn 1,3 milliarder amerikanske dollar i petroleumsskatt i 2011, og har tilsvarende 60 milliarder norske kroner satt av i et petroleumsfond. Samarbeid med Norge og bruk av norsk kunnskap og erfaringer har lagt grunnlaget for denne positive utviklingen.

Hvorfor: Store petroleumsressurser, lav forvaltningskapasitet

Hvor mye:

Etter nær ti år med institusjonssamarbeid innen petroleumsforvaltning har Norge bidratt med i overkant av 100 millioner kroner i bistand. Midlene er i hovedsak gått til styrking av petroleumsforvaltningen gjennom tilstedeværelse av petroleumsekspertise samt kompetansefremmende tiltak, bl.a. utdanning av timoresere i petroleumsfag.

Den første timoresiske statsministeren, Mari Alkatiri, hadde som flyktning i Angola under Indonesias okkupasjon av hjemlandet sett hvordan petroleumsinntekter ble misbrukt og forsvant. Han hadde også hørt om det norske petroleumssamarbeidet med Mosambik. Da Alkatiri returnerte til Øst-Timor og ble statsminister i 2002, ba han om norsk hjelp til å bygge opp en petroleumsforvaltning basert på Norges erfaringer.

Utfordringene den nye staten sto overfor var enorme. Samtidig satt landet på betydelige petroleumsressurser: Indonesia og Australia hadde samarbeidet om produksjon i Timorhavet i over ti år allerede, og deler av denne produksjonen tilfalt den nye staten Øst-Timor.

I tillegg ble det vurdert at landet hadde et betydelig petroleumspotensial i sine suverene områder. Et institusjonssamarbeid ble inngått i 2003 for å bygge opp en petroleumsforvaltning.

Prosjektet skulle overføre erfaring og kompetanse til Øst-Timor slik at landet selv kunne forvalte sine petroleumsressurser på en god måte. Det har blitt gitt bistand innen flere petroleumsfaglige disipliner som lisensiering av offshore-blokker, geologi, produksjonsmåling, feltutvikling, utvikling av databaser samt petroleumsjuridisk rådgiving.

Senere ble programmet utvidet med inntektsforvaltning, stipendprogram med blant annet masterstudenter i Norge og miljøforvaltning som utslippsregulering og innsamling av miljødata.

Resultater: Gode forvaltningsinstitusjoner og oljefond

Ved hjelp av den norske støtten har Øst-Timor bygd opp:

  • relevante forvaltningsinstitusjoner
  • et nasjonalt petroleumsfond som sikrer åpen forvaltning av inntektene under parlamentarisk kontroll
  • prosedyrer for utlysing av lisenser
  • regelverk for alle sider ved leting, utvinning og beskatning inkludert miljøforvaltning

Extractive Industries Transparency Initiatve, EITI

EITI er et globalt initiativ for å ansvarliggjøre myndigheter gjennom å kreve åpenhet om inntekter fra naturressurser.Land som ønsker å delta i EITI, blir først EITI-kandidater.

Et EITI-kandidatur innebærer visse forpliktelser. Myndighetene forplikter seg til å offentliggjøre inntekter de mottar fra selskaper som utvinner naturressurser i landet og det kreves at selskapene offentliggjør sine betalinger til myndighetene. En uavhengig administrator sammenholder informasjonen fra myndigheter og selskaper, og prøver å forklare eventuelle avvik. En EITI-kandidat må også utarbeide en arbeidsplan, som diskuteres og vedtas av en gruppe der både myndigheter, selskaper og sivilt samfunn deltar.

Etter å ha blitt EITI-kandidat har landet 2 ½ år på seg til å bli godkjent som EITI-land. Dette innebærer en uavhengig vurdering av hvordan landet gjennomfører EITI- kravene, og hvilke tiltak som bør iverksettes for å oppnå bedre og raskere framgang. Land må gjennom en vurdering minst hvert femte år for å beholde sin EITI-status. Per september 2012 oppfyller 14 land EITI-kravene, mens 22 land er EITI-kandidater.

EITI, som har et styre bestående av representanter for myndigheter, selskaper og sivilt samfunn, ble etablert i 2003. Norge har støttet EITI fra starten, og det internasjonale sekretariatet har holdt til i Oslo siden 2007. Norge ble EITI-godkjent i 2011.

Les mer på eiti.org

Øst-Timor er i dag det mest petroleumsavhengige land i verden ved siden av Sør-Sudan. Landets inntekter kommer i dag i sin helhet fra et fellesområde med Australia. Forhandlinger i perioden 2002 til 2006 økte Øst-Timors andel av inntektene fra dette store havområdet fra 0 til 90 prosent.

Petroleumsskatteloven og petroleumsfondsloven ble enstemmig vedtatt i parlamentet i 2005, bygd på erfaring fra norsk forvaltning.

Det har vist seg viktig med en god faglig oppfølging og kontroll med implementeringen av lover og regler. Store beløp står på spill gjennom revisjon av oljeselskapenes regnskaper. Petroleumsskatt på nær 1,3 milliarder amerikanske dollar ble betalt inn i 2011, ifølge Øst-Timors finansdepartement.

Det norske Statens pensjonsfond utland har vært modell for Øst-Timors petroleumsfond. Norske rådgivere har stått sentralt i utarbeidingen.

Petroleumsfondet hadde ved utgangen av mai 2012 tilsvarende over 60 milliarder norske kroner på bok. Norske finansrådgivere spilte en viktig rolle da Øst-Timor som tredje land i verden oppfylte kravene til gjennomføring av Extractive Industries Transparency Initiative (EITI) i 2010 (se faktaboks).

Samarbeidet har bidratt til utdannelse i petroleumsrettede fag for et stort antall timoresere for en svært lav kostnad. Sammen med kapasitetsbygging for offentlige myndigheter har det bidratt til at det timoresiske oljedirektoratet ikke lenger har like stort behov for internasjonale rådgivere.

Etterhvert som petroleumsinntektene har økt betraktelig de siste seks årene, har det vært en engasjert debatt om hvor mye landet skal bruke av petroleumsinntektene, som begrenses av handlingsregelen som ble vedtatt i 2005. Staten trenger tid til å bygge opp en administrasjon for å håndtere innkjøp og utgifter, og petroleumsfondet har bidratt til å bremse overforbruk.

Øst-Timor har oppnådd gode oljeavtaler, god skatteinngang og full åpenhet om petroleumsinntektene. Avkastningen av Ofu-programmet på Øst-Timor har vært betydelig, noe også sentrale myndighetspersoner understreker.

Lærdommer: Når utgangspunktet er svakt, er fem år for kort tid

Petroleumssamarbeidet med Øst-Timor kom i gang samtidig som landet skulle i gang med å bygge opp institusjoner for å forvalte ressursene. Det å komme inn tidlig gjorde det enklere å etablere gode styringsverktøy for sektoren. Det svake institusjonelle utgangspunktet bidro til å gjøre bistanden mer effektiv fordi det ikke fantes like sterke etablerte maktstrukturer i oljeforvaltningen som i land som har produsert olje lenge. Motstanden mot reform var derfor mindre.

En annen viktig lærdom fra Øst-Timor er at femårige perspektiver, som er den typiske rammen for langsiktig utviklingssamarbeid, er for kort til å oppnå varige resultater når utgangspunktet er så svakt.

Erfaringen fra Øst-Timor og andre stater der det finnes få mennesker med nødvendig utdannelse og kompetanse, er at et intensivt utdanningsprogram bør iverksettes i en tidlig fase. Da kan de nyutdannede delta over lengre tid i kompetanse- og erfaringsoverføringen. Den faste tilstedeværelsen av norske rådgivere, særlig i en tidlig fase av samarbeidet, bidro til kontinuitet i opplæringen og kunnskapsoverføringen.

Samtidig var det en til dels stor utfordring å finne kvalifiserte, timoresiske motparter. Det var også krevende for de norske rådgiverne å finne balansen mellom å gi råd og selv utføre helt nødvendige oppgaver for å sikre en god forvaltning i sektoren.

Publisert 10.12.2012
Sist oppdatert 16.02.2015