Endringsarbeid i lokalsamfunn bidrar til reduksjon av kvinnelig kjønnslemlestelse

Kunnskapen om hvilke tiltak som er effektive i å redusere kjønnslemlestelse har blitt bedre de siste årene. I flere land ser man at omfanget målt i andel av befolkningen reduseres kraftig. Samtidig gjør befolkningsvekst at det totale antallet i risikogruppen er høyere enn for ti år siden i mange land.

Hvorfor: I 2003 ble det beregnet at to millioner jenter stod i fare for å bli kjønnslemlestet hvert år

Kvinnelig omskjæring eller kjønnslemlestelse er en praksis som har fulgt en del kulturer i tusener av år. Kvinnelig kjønnslemlestelse innebærer at deler av kvinners ytre kjønnsorganer kuttes eller fjernes. Dette har til dels store negative konsekvenser for kvinners helse, deres seksualitet og senere barnefødsler.

Dataene om hvor mange kvinner som blir omskåret er usikre, men da regjeringen lanserte sin handlingsplan mot praksisen i 2003 beregnet Verdens helseorganisasjon (WHO) at to millioner jenter stod i fare for å bli kjønnslemlestet årlig. Praksisen er tett vevd inn i kultur og tradisjon, og er derfor vanskelig å få slutt på. Det er bortimot umulig for én familie alene å slutte; da vil jentene i familien ikke aksepteres som ektefelle for andre i samfunnet. Selv om praksisen ikke kan begrunnes religiøst, mener mange fortsatt at religionen krever at jenter skal omskjæres.

Det er bortimot umulig for én familie alene å slutte med kjønnslemlesting for da vil jentene i familien ikke aksepteres som ektefelle for andre i samfunnet.

Hva: Arbeid for å endre praksis og holdninger lokalt

Hvor mye:

Norsk støtte til å bekjempe kjønnslemlestelse har vært om lag 369 millioner kroner i perioden 2003-2012. Siden 2008 har 20 millioner av disse midlene årlig gått til UNFPA og UNICEFs fellesprogram. Norge er en av de største giverne til programmer innen denne tematikken, og dekker over 60 prosent av budsjettet for fellesprogrammet. Resten av den norske støtten går via norske og internasjonale sivilsamfunnsorganisasjoner. I tillegg gir Norge kjernestøtte til Verdens helseorganisasjon (WHO), UNICEF og UNFPA.

Norge har siden 1980-tallet støttet flere initiativer mot kjønnslemlestelse, de fleste i Øst-Afrika. Støtten gikk først og fremst gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner, og var begrenset. Selv om regjeringen lanserte sin handlingsplan i 2003, ble det ikke satt  av egne midler til gjennomføringen og det tok derfor noen år før støtten økte og ble mer fokusert.

I 2006 ble Etiopia valgt som pilotland for en styrket innsats, der Kirkens Nødhjelp og Redd Barna inngikk et samarbeid med tolv lokale partnerorganisasjoner. I tillegg økte engasjementet til Fokus, Care og andre norske organisasjoner i Etiopia og andre land i Øst-Afrika.

Den største økningen i norsk støtte kom da FNs befolkningsfond og barnefond, UNFPA og UNICEF, på Norges initiativ startet et felles program mot kjønnslemlestelse i 15 land i 2008: Burkina Faso, Djibouti, Egypt, Eritrea, Etiopia, Gambia, Guinea, Guinea-Bissau, Kenya, Mali, Mauritania, Senegal, Somalia og Sudan. Kirkens Nødhjelp er del av UNFPA og UNICEFs fellesprogram i Etiopia, og jobber med å skape dialog med religiøse ledere.

Resultater: Nedgang i kjønnslemlestelser, men fortsatt mange som rammes

En stor samling statistikk fra 29 land i Afrika og Midtøsten ble offentliggjort av UNICEF i 2013. Statistikken er samlet inn i gjennom husholdsundersøkelser i perioden 2000-2010. Den viser at praksisen har blitt mindre vanlig i halvparten av de 29 landene siden 1984 da de første nasjonale helse- og demografiundersøkelsene ble foretatt.

I Øst-Afrika, som er det området den norske støtten har vært fokusert på, viste undersøkelsen en lavere andel omskårede jenter i alderen 15-19 år sammenlignet med andelen i aldersgruppen 45-49 år i Eritrea, Etiopia, Kenya, og Tanzania. I Somalia, Djibouti og Sudan var andelen derimot relativt konstant. I Vest-Afrika har det vært nedgang særlig i Burkina Faso og Guinea.

Mange forhold har bidratt til reduksjonen, og det er vanskelig å isolere effekten av bistanden sammenlignet med andre faktorer. Siden mye av statistikken i samlingen er eldre enn 2008 kan ikke disse resultatene skrives tilbake til det store fellesprogrammet til UNFPA og UNICEF, men snarere til den samlede innsatsen til disse organisasjonene, til WHO og sivilsamfunnsorganisasjoner siden 80-tallet. Noen eksempler på resultater av arbeidet via sivilsamfunnsorganisasjoner er:

  • Sluttgjennomgangen av pilotinnsatsen til Kirkens Nødhjelp og Redd Barna i Etiopia i 2010 konkluderte med at omfanget av kjønnslemlesting hadde blitt betydelig redusert i prosjektområdet. Dette hang sammen med at majoriteten av distriktsmyndighetene i prosjektområdet offentlig hadde tatt avstand fra praksisen. En lokal organisasjon, Kembatta Women’s Self Help Centre, kombinerte opplysningsarbeid med å gi helsetjenester. Det ledet til at 15 000 jenter bestemte seg for ikke å bli omskåret. Programmet videreføres med norske midler.
  • Organisasjonen Tostan som Norge støtter har fått 5000 landsbyer med til sammen tre millioner mennesker i ulike land, hovedsakelig i Vest-Afrika, til å avgi erklæringer om å slutte med kjønnslemlestelse.

Nedgangen i kjønnslemlestelse er større i land der kun enkelte grupper har denne tradisjonen, enn i land der nesten alle kvinner lemlestes på denne måten. Kenya og Tanzania er eksempler på land der praksisen har vært vanlig blant noen grupper, men ikke blant alle. Der er praksisen nesten borte i flere etniske grupper. Det er nå tre ganger mer sannsynlig at kvinner i alderen 45-49 år er omskåret enn unge jenter i alderen 15-19 år i Kenya og Tanzania.

Mange av landene der praksisen finnes i så godt som hele befolkningen er folkerike og har høy befolkningsvekst. Ett eksempel på dette er Egypt, som er en folkerik nasjon der 91 prosent av kvinnene er omskåret. 27 prosent av verdens kjønnslemlestelser foregår der. Det gjør at selv om andelen kvinner som utsettes for praksisen går ned, går det totale antallet i flere land opp. Tross den positive utviklingen i flere land er det derfor fortsatt langt igjen til mål.

Lærdommer: Hele samfunnet må endre holdning ,ikke bare enkeltfamilier

Det har tatt tid til å utvikle gode metoder for å bekjempe kjønnslemlestelse. Mye av det tidligere arbeidet har vist seg å være mindre vellykket. En viktig lærdom er at om man vil endre holdninger og atferd i en befolkning, må man støtte opp om lokale  organisasjoner og grupper og personer som lokalbefolkningen har tillit til, slik som religiøse ledere og andre lokale ledere.

Resultater har vist seg å komme etter en lengre prosess med lokal dialog og flerårige opplæringstiltak som inneholder drøfting av de rettigheter og plikter folk har i lokalsamfunnet. Dette bidrar til å endre de underliggende normene som opprettholder praksisen i lokalsamfunn.

Praksisen må drøftes i lokalsamfunnet, for å få endring i oppfatningene om hva som er godt og riktig for å aksepteres som fullverdig kvinne og hustruemne, og for at jenters verdi skal anerkjennes på lik linje med gutters.

I tillegg har informasjonsarbeid gjennom media, og opplæring i helse- og utdanningssektoren, samt at det vedtas nasjonale lover mot kjønnslemlestelse vært viktige tilleggsfaktorer i arbeidet med å endre sosiale normer. Lover alene har liten betydning, dersom det ikke kombineres med andre tiltak. Fellesprogrammet til UNICEF og UNFPA følges av evaluering og forskning som kommer til å bidra til ytterligere læring.

Pastor Tsedalu Mengaus preken under søndagsmessen
Preken til pastor Tsedalu Mengaus under søndagsmessen er en del av bevisstgjøringen rundt kjønnslemlestelse.
Foto: Ken Opprann
Publisert 10.12.2013
Sist oppdatert 16.02.2015