Norsk støtte til sårbare stater

I sårbare stater brukes hoveddelen av norske bistandsmidler på tradisjonelle utviklingsfelt, som humanitær hjelp, sivilt samfunn og helse- og skoletilbud.

Sentrale områder i norsk bistand er

• freds- og statsbygging
• forvaltning av naturressurser
• fordelingspolitikk
• anti-korrupsjon
• kvinner, fred og sikkerhet

Norsk prioritering av bistand til sårbare stater og regioner

Norsk bistand vil prioritere land i konflikt og sårbare situasjoner fremover. Dette er understreket både i to stortingsmeldinger vedtatt våren 2017: Felles ansvar for felles fremtid. Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk og Veivalg i norsk utenriks – og sikkerhetspolitikk

Bistanden skal konsentreres i mellom 20-25 partnerland.

Noen av disse skal ifølge stortingsmeldingen om bærekraftsmålene være «land direkte eller indirekte i konflikt, med store humanitære utfordringer og høy grad av sårbarhet, og der spredningsfaren er stor». Primært er dette stater i det geografiske beltet fra Vest-Afrika til Afghanistan.

Føringer for norsk innsats i sårbare stater

Regjeringen vedtok et nytt rammeverk for sårbare stater i juni 2017. Det setter prioriteringene for norsk innsats i sårbare stater, og legger generelle føringer for innsatsen.

De overordnede målene for denne innsatsen er å

• bidra til konfliktforebygging og –løsning
• bidra til sikkerhetsmessig og politisk stabilisering
• bygge motstandskraft
• legge grunnlag for en inkluderende økonomisk, sosial og politisk utvikling og bedre levekår for befolkningen

Det strategiske rammeverk for norsk innsats i sårbare stater og regioner legger klare føringer for hvordan Norge skal arbeide i sårbare stater og regioner, basert på lærdommer fra disse kontekstene.

Konfliktsensitivitet står sentralt. Kunnskap om konfliktsensitivitet går ut på å minimere negative konsekvenser og maksimere positive virkninger av bistanden.

Bistand, fred og forebygging

Fredsbygging, statsbygging og nasjonsbygging må komme innenfra i de konfliktberørte samfunnene. Men det internasjonale samfunnet kan og må bidra.

Eksterne utviklingsaktører bør støtte opp om legitimiteten og ansvarliggjøringen av stater. Dette kan de gjøre ved å håndtere spørsmål knyttet til demokratisk styresett, menneskerettigheter, sivilsamfunns-engasjement og fredsbygging.

Utviklingsaktører bør også bidra til å styrke statens evne og kapasitet til å oppfylle sine kjernefunksjoner. Dette kan igjen redusere fattigdom.

Kjernefunksjonene inkluderer

• sikkerhet og velfungerende justissektor
• nasjonal ressursmobilisering (skatt)
• elementær tjenestelevering (helsevesen, utdanning)
• sterk økonomisk yteevne og jobbskaping

De senere årene har jobbskaping, særlig for ungdom, i økende grad blitt vektlagt.

Resultater av norsk bistand til sårbare stater

Norsk politibistand i Haiti

I 2010 etablerte Norge et nytt konsept med spesialiserte polititeam (SPT) gjennom FNs politiavdeling.

I 2012 ble teamet fremhevet av toppledelsen i FNs politiavdeling som the future of UN Policing. Norge er fortsatt eneste land som har klart å gjennomføre et vellykket prosjekt basert på SPT-modellen.

Polititeamet er spesialisert på seksualisert og kjønnsbasert vold. Teamet ble valgt fordi de hadde lang etterforskningserfaring og kompetanse med seksualforbrytelser.

Det norske teamet har involvert det nasjonale politiet i Haiti (HNP) og bygget opp prosjektet i fellesskap.

Prosjektet innebar satsing på

• økt kompetanse i nasjonalpolitiet i Haiti om seksualisert og kjønnsbasert vold
• styrking av operasjonell kapasitet til å jobbe med seksualisert vold gjennom etablering av egne etterforskningskontorer i samtlige av Haitis politidistrikter

Innen opplæringsdelen har prosjektet sørget for at haitiske politifolk har gjort jobben selv. Den faglige veiledningen er basert på internasjonalt anerkjent etterforskningskompetanse fra norske politieksperter.

Det har gitt styrket legitimitet og troverdighet når det haitiske politis instruktører har holdt kurs for sine egne kollegaer.

Bygninger dedikert til bekjempelse av seksualisert og kjønnsbasert vold er satt opp i samråd med lokale politimyndigheter, som selv har tilkjennegitt sine behov.

Økte skatteinntekter i Somalia

Skatteinntekter for mange utviklingsland er langt under sitt potensiale. Skal man nå bærekraftsmålene innen 2030, må lands skatteinntekter øke.

Somalia er et land som er meget avhengig av bistand. I tillegg til bistand, er pengeoverføringer fra somaliere i utlandet en viktig kilde til finansiering: 1, 4 milliarder dollar i 2015, som utgjør 23 prosent av BNP.

Et større fokus på privat sektor-investeringer (12 prosent i 2016) og å øke nasjonale inntekter fra skatter og avgifter fra 2,7 prosent, som er nivået i dag, vil være viktig for å redusere Somalias avhengighet av bistand, ifølge Verdensbanken.

Fem FN-organisasjoner har siden 2008 jobbet for å styrke lokale myndigheters evne til å styre på vegne av befolkningen i Somaliland og Puntland. Programmet heter Joint Programme for Local Governance (JPLG). Programmet har blant annet hatt som mål å styrke skatteinntekter på lokalt myndighetsnivå.

JPLGs fremdriftsrapporter fra 2016 melder at innen utgangen av 2016, hadde 16 distrikter i Somaliland and Puntland (og ett i Galmudug) systemer på plass for å øke inntekter generert fra eiendomsskatt, forretningslisenser, etc. Dette var en følge av innsatsen fra JPLG.

3200 eiendommer i hovedstaden Garowe, Puntland har blitt registrert og nummerert og så merket for at skatteinnkrevere lett skulle kunne identifisere dem som skal betale skatt.

I byen Borama i Somaliland ble data på eiendommer integrert i fakturasystemet. 1000 nye skattbare eiendommer ble identifisert gjennom denne prosessen.

Innovativ finansiering i Somalia

Innovativ tenking er viktig i en sårbarhetssammenheng. Et eksempel er Norges bidrag til statsbygging i Somalia.

Norge tok en stor risiko for å bidra til å styrke Somaliske myndigheters politiske legitimitet på grunn av landets høye grad av korrupsjon.

I desember 2012 inngikk Norge en avtale med Somalias nye regjering om en somalisk-ledet finansieringsmekanisme; Somalia Financing Facility (SFF). Andre givere var ikke villige til å støtte SFF, til tross for at et av prinsippene for å engasjere seg i sårbare stater er å dele på risikobyrden.

SFF skulle bygge opp kjernefunksjoner i staten ved å utbetale lønninger til det føderale embetsverket gjennom sentralbanken.  SFF bidro til at lønningslister ble renset, spøkelsesarbeidere fjernet og hver enkelt lønnstaker registrert på nytt.

Biometri (fingeravtrykk) ble innført som identitetskontroll. Prosedyrer for prosjektgjennomføring og innkjøp ble etablert. Utfordringene var betydelige og førte til store forsinkelser.

SFF krevde omfattende og kostbare kvalitetssikringssystemer. Prosjektet ble overvåket av en uavhengig ‘agent’, som ble sterkt begrenset av sikkerhetssituasjonen.

Verdensbanken har i dag bygget mye av sin støtte til offentlig forvaltning i Somalia nettopp på erfaringene fra dette.

I dag omtales SFF som et innovativt tiltak, som har endret hvordan vi ser på støtte finansforvaltning og bistand og bruk av landets egne systemer i sårbare stater. Det handler like mye om å være villig til å operere med stor risiko, som det handler om design.

Mekanismen opprettet også formelle prosedyrer for å levere utviklingsprosjekter i Somalias tolv regioner.