Migrasjon

Prosentandelen har stort sett vært den samme siden 1960, men befolkningsveksten fører til at tallet stiger. I 2017 tilsvarte dette mer enn 250 millioner mennesker, ifølge FN. 

Vår tids globalisering fører likevel til at mennesker, slik som varer, tjenester og kapital beveger seg mellom land i større grad enn tidligere.

Mennesker migrerer midlertidig og permanent av ulike grunner.

Ofte er det en kombinasjon årsaker; gjerne fordi de søker utdannelse, bedre levekår eller økonomiske muligheter. Andre flykter fra krig eller forfølgelse, eller søker gjenforening med familie.

Vi skiller vanligvis mellom frivillig og tvungen migrasjon.

Høykommissæren for flyktninger definerer flyktninger som mennesker som flykter over landegrenser og med beskyttelsesbehov, slik det framkommer av FNs Flyktningkonvensjon fra 1951.

Mange flykter fra hjemstedet til andre områder innad i hjemlandet. De betegnes som internt fordrevne, og har ikke en tilsvarende internasjonal beskyttelse som flyktninger. Disse betegnelsene er ikke statiske, internt fordrevne kan bli tvunget til å krysse landegrenser og blir flyktninger.

Frivillig migrasjon

Voksende ungdomskull og stor arbeidsledighet i enkelte deler av verden har i perioder ført til at mange migrerer til land som har behov for arbeidskraft.

Dette var situasjonen for blant andre nordafrikanere, tyrkere og pakistanere som flyttet til Europa på seksti- og syttitallet. Senere har mange vestlige land strammet inn innvandringsmulighetene og har i dag strenge reguleringer som gjør det svært vanskelig å immigrere. Dette kan igjen endre seg i årene framover, om behovet for arbeidskraft i Europa øker etter hvert som befolkningen eldes.

Oljerike land i Midtøsten importerer også arbeidere fra asiatiske og afrikanske land, særlig innenfor tjenestesektor og byggevirksomhet. Bo- og arbeidsforholdene kan i mange tilfeller være svært dårlige, og migrantenes grunnleggende rettigheter trues. Dårlige arbeidskontrakter gjør at flere har pådratt seg gjeld som de ikke klarer å betale.

Når arbeiderne, som ofte kalles gjestearbeidere, ikke kan komme seg ut av situasjonen, kan vi ikke lenger snakke om frivillig migrasjon.

Det gjelder også flere arbeidssøkere fra afrikanske land som utsettes for kriminelle menneskesmuglere på veien til Europa. En gang var de frivillige migranter, men et sted på veien ble de mennesker på desperat flukt.

Tvungen migrasjon – mennesker på flukt

I 2017 var totalt 68 millioner mennesker tvunget på flukt. Av disse var 25,4 millioner flyktninger. 40 millioner var internt fordrevet i eget land, mens 3,1 mill. var asylsøkere. Sistnevnte omfatter de som ikke har fått avgjort sin søknad om asyl og fått flyktningstatus.

Det har vært en dramatisk økning av mennesker på flukt de siste fem årene, primært på grunn av langvarige kriger og konflikter. 

57 prosent av verdens flyktninger kommer fra tre land; Syria, Afghanistan og Sør-Sudan, hvor 6,5 millioner syrere utgjør den desidert største gruppen.

85 prosent av flyktningene i verden bor i fattige utviklingsland. Streng håndheving av grensekontroller har redusert antallet som kommer til den rike del av verden. 

Mange blir værende i flyktningleirer i årevis under beskyttelse av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Store ressurser fra humanitære budsjetter brukes til å sikre beskyttelse for flyktningene og drifter leirer med vann, mat, sanitær, helse og utdanningstilbud.

Likevel bor hele 60 prosent av verdens flyktninger – og 80 prosent av de internt fordrevne – utenfor leirene og er såkalte urbane flyktninger.

De fleste av disse får ikke noen tilbud om støtte fra det internasjonale hjelpeapparatet, men må forsørge seg selv med støtte fra familie eller ofte tilfeldig arbeid i uformell sektor. Mer langsiktige løsninger for de som sitter fast i denne tilværelsen er nødvendig, ved at de får jobbmuligheter eller kan dra tilbake til hjemlandet.

Menneskesmugling har blitt en lukrativ business, og mye av denne virksomheten bidrar til å utvikle en ulovlig økonomi. Ifølge FNs kontor for organisert kriminalitet (UNODC) ble hele 2,5 millioner migranter smuglet til en verdi over 50 milliarder kroner.

Trafficking eller menneskehandel er et annet stort problem, hvor migranter utnyttes seksuelt eller på andre måter mister sin frihet til kriminelle miljø gjennom slavelignende forhold.

Beskyttelse av migranter, styrket grensekontroll og samordning mellom land på migrasjonsfeltet er blitt viktig for internasjonalt utviklingssamarbeid.

Plattform for migrasjon og utvikling

De siste årenes økning i antall flyktninger har ført til at migrasjon har blitt et sentralt tema internasjonalt. Under høynivåmøtet om flukt og migrasjon i september 2016 ble den såkalte New York-erklæringen vedtatt. Her lansertes arbeidet med å etablere to internasjonale avtaler om migrasjons- og flyktningeutfordringene.

På engelsk brukes begrepet «compact» om avtalene, som på norsk har fått navnet «plattform». I 2018 vil både en flyktningeplattform og en migrasjonsplattform vedtas av FNs medlemsland. 

Flyktningeplattformen, som følges opp av høykommissæren for flyktninger (UNHCR), vil sikre et bærekraftig globalt rammeverk for håndtering av flukt, tuftet på flyktningkonvensjonen, et såkalt Comprehensive Refugee Response Framework (CRRF) for mer langsiktige og bærekraftige løsninger for flyktningene og bedre byrdefordeling blant giverlandene og vertslandene.

Arbeidet med plattformen for trygg, velordnet og regulert migrasjon koordineres av en egen spesialrepresentant for migrasjon i FN. Her spiller også den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) en nøkkelrolle.

IOM med sine 166 medlemsstater ble i 2016 en FN-relatert organisasjon.

Migrasjonsplattformen er forhandlet fram mellom medlemsstatene og dekker et bredt felt av tema:

• Fra beskyttelse av menneskers rett til å kunne migrere på en trygg måte;
• tiltak for å begrense illegal migrasjon;
• staters forpliktelser til å ta imot egne lands innbyggere;
• bekjempelse av menneskesmugling;
• bedre og billigere måter å overføre penger til hjemlandet;
• og annet samarbeid mellom landene for blant annet å bekjempe rasisme og fremmedfrykt. 

Fra norsk side har det vært viktig å skille tydelig mellom flyktninger og migranter, og se de to plattformene som atskilte. 

Utvikling og migrasjon

Regjeringen har i stortingsmeldingen om bærekraftmålene slått fast at bistand ikke kan forhindre migrasjon. De store globale utfordringene trenger et bredt sett av politiske tiltak og virkemidler.

Det sies også at «forskning viser at det er urealistisk å se bistand som et effektivt virkemiddel for å påvirke migrasjonsstrømmer». Bakgrunnen for dette er blant annet at økonomisk utvikling som oftest fører til mer migrasjon, ikke mindre.

Folk har råd til å reise, får større kunnskap om verden og et større nettverk til å legge til rette for migrasjon. Dermed får de større migrasjonsambisjoner.

Migrasjon og utvikling henger sammen. Derfor er migrasjon tatt inn i bærekraftmålene. Ifølge delmål 10.7 er målsettingen å «Legge til rette for migrasjon og mobilitet i ordnede, trygge, regelmessige og ansvarlige former, blant annet ved å gjennomføre en planmessig og godt forvaltet migrasjonspolitikk».

Å legge til rette for en tryggere situasjon for migranter, for bedre migrasjonshåndtering og økt samarbeid mellom landene er viktig for de afrikanske landene. Vedtatte avtaler fra 2018 i Den afrikanske union (AU) om frihandel og fri bevegelse for afrikanske borgere er et ledd i økt afrikansk integrasjon og enklere migrasjonsmuligheter i Afrika. Norge har bidratt og bidrar til å styrke dette arbeidet.

Migrasjon kan være et redskap for utvikling også på andre måter.

Migranter og flyktninger bidrar med enorme pengeoverføringer til sitt opprinnelige hjemland. Verdensbanken, som har fulgt pengestrømmene i flere år sier at totalt 613 milliarder amerikanske dollar ble sendt til hjemlandene i 2017. Av disse kom 466 milliarder dollar til utviklingsland, noe som er tre ganger større enn hele bistandsinnsatsen fra OECD-landene.

Landene som mottar størst overføringer, er land som India, Kina, Filippinene og Mexico, men midlene har størst betydning i de fattigste landene.

Pengeoverføringene fra diaspora til for eksempel Tadsjikistan, Nepal og Haiti utgjør en tredjedel av landenes bruttonasjonalprodukt (BNP). 

Et problem for slike pengeoverføringer er de høye gebyrene, som langt overstiger prisene for banktransaksjoner mellom vestlige land. Dårlig utbygd bankvesen, konkurranseforhold og risikovillighet blant banker er noen av forklaringene. Derfor fastsatte FN reduksjon av kostnadene til under 3 prosent som et mål under bærekraftmål 10 (10 C).

Mulighetene for utdanning har også gitt utviklingsgevinst når ferdigutdannede og høyt kvalifiserte kommer tilbake til sitt hjemland. Samtidig har mange nyutdannede ikke kommet tilbake og slik bidratt til en hjerneflukt fra hjemlandet. Særlig negativ effekt har det vært i forhold til helsearbeidere i flere land.

Utfordringer

Migrasjon og utvikling er også viktig i forhold til tema som demografisk utvikling, jobbskaping, innovasjon og kulturutveksling.

Tar vi Afrika som eksempel, kan vi kalle det ungdommens kontinent. Her ligger det mye framtidig arbeidskraft, noe som i alle samfunn har vært en forutsetning for økonomisk vekst. Spørsmålet er om det blir jobber for alle. Hvilke tiltak skal settes i verk for å gjøre nytte av dette, og hva slags samarbeid kan bidra til å styrke utvikling på dette fattigste kontinentet?

Studier viser at det både er gevinster og kostnader forbundet med migrasjon, men tradisjonelt blir migrasjon vurdert som positivt for økonomisk utvikling både i opprinnelsesland, vertsland og for migrantene selv og deres familier.