Sårbarhet, sårbare stater og kontekster

Hva  

Sårbarhet dreier seg primært om land i konflikt eller som nylig har kommet ut av konflikt, men samtidig er det også et bredere begrep. Sårbarhet referer ikke kun til land i konflikt eller med store sikkerhetsmessige utfordringer, men som er sårbare også på andre visse dimensjoner. Termen blir ofte likestilt med land i konflikt fordi de er definert som de mest sårbare land og kontekster.  

Sårbare stater er preget av fundamentale svakheter, de har ofte begrenset kapasitet, legitimitet, autoritet og kontroll. De klarer bare i begrenset grad å ivareta grunnleggende funksjoner.  Ofte evner de i liten grad å levere tjenester slik som helse og utdanning, har ofte svært begrenset kontroll over eget territorium, klarer ikke å ivareta borgernes sikkerhet, og makter ikke i en tilstrekkelig grad å utføre offentlige oppgaver. Befolkningens tillit til nasjonale og lokale myndigheter er derfor ofte lav.  

Tidligere refererte man til sårbare stater, men ikke til forskjellige grader av sårbarhet på ulike dimensjoner. I 2016 fremla OECD en ny definisjon av sårbarhet. Denne definisjonen vurderer graden av sårbarhet ut fra evne til å håndtere utfordringer, risiko og kriser på fem områder: nasjonal samhørighet, politiske prosesser og beslutninger, økonomi, miljø og klima, og sikkerhet. Dette betyr at et land kan være ekstremt sårbart på en dimensjon, men robust på en annen. For eksempel, et land eller kontekst kan være ekstremt sårbart på de politiske og sosiale dimensjoner, men kun moderat sårbart økonomisk og miljømessig, og bare svakt sårbart sikkerhetsmessig.  

Strategisk rammeverk for norsk innsats i sårbare stater og regioner anvender OECDs definisjon av sårbarhet.  

Hvorfor  

Det er estimert at over halvparten av verdens fattige og 86% av ekstremt fattige kommer til å leve i sårbare stater og kontekster innen 2030.  Det er per i dag 1.9 milliarder mennesker som lever i sårbare kontekster dette utgjør 24% av verdens populasjon, men 73% av verdens ekstremt fattige.  

Det er 33 minst utviklede land (MUL) sør for Sahara av disse er majoriteten definert som sårbare av enten Verdensbanken, OECD eller begge. Dette er også reflektert i Fragile States Index hvor 29 av disse MUL-landene er blant de topp 61 mest sårbare stater (av en liste på totalt 179 stater). Antall land sør for Sahara som er mest fattige er dermed også de som er mest sårbare.  

På 20 år har antall mennesker som bor i land med krig og konflikt økt med over 1 milliard og 2023 var året med det høyeste antall væpnede konflikter i verden registrert noen gang. Kvinner og barn og marginaliserte grupper er spesielt sårbare.​ 

I 2022 gikk 65% av norsk bistand til land i konflikt mot under 25% i 2013.[1] 

Hvordan  

Utviklingssamarbeid i sårbare stater er komplekst, og en rekke faktorer må tas hensyn til som kan påvirke samarbeidet. Vi som givere må ha en solid kontekstforståelse, av aktører nasjonalt og lokalt, av maktbalanser, og ikke minst av hvordan vår støtte kan påvirke denne konteksten. Vi må ha realistiske målsettinger for hva som kan oppnås innen gitte tidsrammer, og ta konsekvensene av at involvering i sårbare stater krever langsiktighet. Det er også viktig at vår støtte viser en stor grad av fleksibilitet i slike settinger, og vi må ha en høyere toleranse for risiko. Vår støtte må være konfliktsensitiv, det vil si ikke bare unngå å skape konflikt men positivt påvirke stabiliteten lokalt eller nasjonalt. Ikke minst må vår støtte ha lokalt eierskap, og være bygget på en forståelse av skiftende politisk vilje, og at lokale myndigheter kan i noen tilfeller ha andre hovedinteresser enn utviklingssamarbeid.  

Humanitær innsats i komplekse kriser har ofte båret preg av å bli langvarige, selv om intensjonen var kortvarige intervensjoner. Ved forbedring av samspillet mellom humanitær innsats og langsiktig bistand viser erfaring at sårbarhet reduseres.  Innsats i sårbare stater trenger en langsiktig tilnærming. 

Hvem /hvor 

Mye av støtten til sårbare stater og stabiliseringsinnsats (se også stabiliseringsside) går igjennom de multilaterale organisasjonene inkludert FN og AU, og utviklingsbankene inkludert Verdensbanken, i tillegg til en rekke fond som er rettet mot fred, sikkerhet og stabilisering. Bidrag til aktører som støtter kvinner, fred og sikkerhetsagendaen er sentral slik som UN Women og INGOs.  Men støtte inkluderer også forskjellige programmer til gjenoppbygging av kapasitet til nasjonale og lokale myndigheter eksempelvis innen helse, utdanning, skatteinnkreving, finansinstitusjoner og nasjonale departementer og direktorater.  

Geografisk spenner dette seg bredt fra Balkan til Afrika sør for Sahara, fra Haiti til Afghanistan.   

Lenker

• Strategisk rammeverk for norsk innsats i sårbare stater og regioner
• Fragility, Conflict & Violence (worldbank.org) 
• States of Fragility | OECD iLibrary (oecd-ilibrary.org) 
• States of Fragility 2022 | OECD 
• Fragile States Index | The Fund for Peace 

Kontakt   

For mer informasjon, kontakt Seksjon for forebygging og stabilisering.

[1] Norad, Tall som Teller, 2024.