Staters plikt til å respektere, beskytte og innfri menneskerettighetene

Menneskerettighetene er blitt utarbeidet av verdens stater, hovedsakelig innenfor rammen av FN-systemet, og formulert i internasjonale overenskomster (avtaler).  Det finnes en rekke typer avtaler som omhandler menneskerettigheter. Konvensjoner er internasjonale avtaler som er juridisk bindende for de stater som har ratifisert dem med de to menneskerettighetskonvensjonene fra 1966 som de viktigste.

De ulike menneskerettighetene er innbyrdes likeverdige og utgjør et udelelig hele. Det er likevel vanlig å skille mellom de sivile og politiske rettigheter på den ene siden og de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter på den andre.

FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter omfatter retten til liv og fysisk integritet, retten til ikke å bli torturert, retten til ikke å bli fengslet uten etter lov og dom, retten til en rettferdig og offentlig rettergang, andre rettssikkerhetsgarantier, retten til privatliv, retten til ytrings- og trosfrihet, samt politiske rettigheter som organisasjonsfrihet og stemmerett.

FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter omfatter først og fremst retten til arbeid, retten til rimelige arbeidsvilkår, retten til å danne fagforeninger, retten til en tilfredsstillende levestandard, retten til sosial trygghet, rett til utdanning og helse, samt retten til kulturliv. 

• Se også: Slik sikres retten til utdanning

Staters ansvar

Stater forplikter seg til å overholde bestemmelsene i konvensjonene ved å innlemme dem i landets lovverk eller sørge for at landets lover ikke er i strid med dem. Det må i tillegg legges politiske føringer for at rettighetene skal bli realisert. Staten er forpliktet til å respektere, beskytte og innfri innbyggernes rettigheter.

Dette innebærer at staten er ansvarlig for at statens egne instanser respekterer menneskerettighetene, samtidig som staten skal iverksette egnede beskyttende tiltak for å hindre at andre borgere begår menneskerettighetsbrudd. Staten skal også legge til rette for - og iverksette tiltak som kan sikre - at de som ikke har sine rettigheter ivaretatt, får dem oppfylt. Uansett om det foreligger brudd på plikten til å respektere, beskytte eller innfri menneskerettighetene, er det staten som er ansvarlig.

Gjennomføringsplikten for de to kategoriene rettigheter er ulik formulert i konvensjonene. De sivile og politiske rettigheter skal gjennomføres umiddelbart. Plikten til å gjennomføre de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene er formulert slik at statene skal innfri konvensjonsrettighetene gradvis på bakgrunn av statenes individuelle økonomiske forutsetninger.

Eksempel: Retten til mat

Vi kan bruke retten til mat som eksempel på de tre nivåene av statlige forpliktelser:

1. Staten må for det første respektere retten til mat. Det betyr at staten ikke må hindre innbyggernes mulighet til å brødfø seg. For eksempel skal ikke staten annektere småbønders jordlapper uten å gi dem kompensasjon.

2. For det andre har staten plikt til å beskytte retten til mat. Dersom innbyggerne står i fare for å miste muligheten for å brødfø seg, må staten gripe inn. For eksempel skal staten stoppe en godseier som annekterer småbønders jordlapper.

3. For det tredje har staten plikt til å innfri retten til mat. Dette innebærer både å legge til rette for og assistere slik at retten til mat kan sikres. Når det gjelder innfrielse, må staten medvirke til at de som ikke har mulighet til å brødfø seg, kan sikres dette, for eksempel gjennom vedtak om jordreform. Staten har også plikt til å hjelpe de innbyggerne som av ulike grunner, selv ikke kan skaffe seg nok mat. Dette kan skje gjennom et sosialt trygdesystem eller andre statlige ordninger.