Virker mikrofinans?
Dette kommer tydelig fram av to nylig utførte syntesestudier som ser på effektene av mikrofinans . Disse konkluderte blant annet med at datagrunnlaget er av altfor dårlig kvalitet til å kunne trekke bastante konklusjoner. Samtidig indikerte studiene at mikrofinans i beste tilfelle har en null effekt på fattigdomsreduksjon.
- What is the evidence of the impact of microfinance on the well-being of poor people? (Duvendack, Palmer-Jones,Copestake, Hooper, Loke, Rao. EPPI-Centre, University of London). (PDF)
- What is the impact of microfinance on poor people? A systematic review of evidence from Sub-Saharan Africa (Stewart, Van Rooyen C, Dickens, Majoro, De Wet).
Har mikrofinans en effekt?
I forhold til fattigdomsreduksjon:
Statistisk sett finnes det ingen bevis for at mikrokreditt har noen effekt på fattigdomsreduksjon. Denne konklusjonen må imidlertid ses i forhold til at datagrunnlaget som eksisterer er svært svakt. Det finnes noe statistisk bevis for at sparing reduserer fattigdom, men igjen her er datagrunnlaget svakt og analysene er gjort i begrensede geografiske områder.
I forhold til å øke friheten/fleksibiliteten til fattige:
Mikrofinans gir fattige bedre kontroll over sine egne omstendigheter/hverdag. Tilgang til finansielle tjenester gir de muligheten til å planlegge langsiktig.
I forhold til industribygging:
Det sterkeste verktøyet i kampen mot fattigdom er industrialisering, denne prosessen skaper i tillegg jobber og profitt. Fra dette perspektivet kan en si at mikrofinans har vært en suksess i forhold til å bygge institusjoner og en industri som konkurrerer og dekker behovene til de fattige med innovative produkter, samtidig som det skapes jobber og har en generell positiv effekt for samfunnsøkonomien. I noen områder er imidlertid markedet mettet og dette understreker behovet for å ha beste praksiser, standarder, kredittbyråer osv.
Basert på David Roodman – forfatter av boken Due Diligence: An impertinent inquiry into microfinance.
Det er klart at mikrofinans ikke er løsningen på alle hindringene som fattige entreprenører står overfor. Noen hindringer er også relatert til entreprenørenes individuelle karakteristikker, herunder ferdigheter og kunnskap om forretningsdrift.
Det har de senere år blitt iverksatt programmer som tar sikte på å gi mikrofinansklienter trening i entreprenørskap og forretningsdrift. Parallelt er det også igangsatt forskningsprosjekter (bl.a. ved NHH i Bergen) som ser på de ulike effektene slike opplæringsprogram har i kombinasjon med mikrofinans.
Flere og flere mikrofinansinstitusjoner opererer i tillegg med utvidede modeller som tilbyr opplæring innenfor forretningsdrift, økonomi, helse, husdyrhold, ernæring osv, i tillegg til mikrofinanstjenester.
Kommersialisering og konkurranse
Mikrofinans preges i dag av en økende grad av kommersialisering og høyere konkurranse i enkelte urbane områder.
Et økt antall aktører med ulik lånepraksis har kommet til, og berørte land har varierende grad av myndighetskontroll og regulering på området. Økt konkurranse har i noen markeder ført til at aktørene konkurrerer om de samme klientene, noe som kan føre til en aggressiv lånepolitikk. Dette har skjedd hovedsaklig i urbane områder i modne mikrofinansmarkeder, eksempelvis i India og Bangladesh. Allikevel har rundt 70% av verdens fattigste fortsatt ikke tilgang på finansielle tjenester, dette tilsier at behovet for mikrofinans fortsatt er stort og at det er rom for flere aktører.
Kommersialiseringen som skjer har også positive effekter: De kommersielle aktørene øker tilgjengelig utlånskapital og gir flere fattige tilgang på finansielle tjenester. Det er også en viktig drivkraft i utvikling av nye produkter og tjenester til fattige, f.eks. ”mobile banking”. Imidlertid ligger det i kommersiell drift at disse aktørene opererer med profitt, noe som kan gå på bekostning av de sosiale hensyn bak mikrofinans.
Mange land regulerer nå mikrofinansmarkedene i langt større grad enn før, særlig i Latin-Amerika og Afrika. Reguleringen gjelder både mikrofinansorganisasjoner og kommersielle banker. Opprettelsen av kredittbyråer for å kunne vurdere potentielle lånetakeres kredittverdighet er også en viktig del av arbeidet for å beskytte klientene og unngå overopplåning.
Parallelt lages det stadig flere retningslinjer, nettverk og ”codes of conduct” som fungerer som nyttige redskap for mikrofinansinstitusjoner. CGAP (Consultative Group to Assist the Poor) er i denne sammenheng en viktig premissleverandør.