Besøk på Robben Island
Silje Robertsen (18) fra Ski videregående skole og Åse Marit Rinden (16) fra Vest-Telemark videregående skole er på reise i Sør-Afrika sammen med Norad.
Her er elevenes rapporter fra den første dagen i Sør-Afrika:
Besøk på Robben Island
Av Åse Marit Rinden
Me blei godt motatt på øya Robben Island av Vanessa og Lionel, som ville me skulle kalle han "Onkel Lionel" Han har sjølv vore politisk fange på Robben Island i sju år, og veit derfor kva dei fekk gjennomgå.
Onkel Lionel tok oss til der Nelson Mandela - tidligare president i Sør-Afrika - satt i fangenskap i 27 år av sitt liv. Det var et ufatteleg lita celle på ca. 5 kvm. Det var kalde murveggar og golv, og det einaste cella var innreda med, var ei slags madrass og eit teppe. Dette til tross for kalde vinterar. Det var også andre fangar på Robben Island enn dei politiske fangane, bl.a kriminelle.
Onkel Lionel fortalde at fangane måtte gå rundt i luftegarden i ein halvtime kvar dag. Dei fekk ikkje prate med kvarandre, sjølv om dei sat isolert på cellene sine. Fangane trossa desse reglane og kunne ikkje alltid vaktene registrere. Det var desse samtalene som førte til samhold på kryss av religion og stammer. Dei lærte av kvarandre og fekk derfor meir kunnskap.
Onkel Lionel fortalte oss at fangane ikkje fekk lese aviser, men at det fekk bytte til seg aviser fra dei kriminelle fangane mot mat og tannpasta. Dette gjorde at dei fekk vite at folk i andre land brydde seg om dei.
Onkel Lionel fortalte at Norge støtta kampen mot apartheid heile vegen og at me gjer fortsatt gjer mykje støtte til Sør-Afrika og Robben Island. Bl.a bidrar me til at svarte elevar får moglegheit til å besøke RObben Island og få høyre om deira spesielle historie.
Me fekk vite veldig mykje og det var ein veldig spesiell tur som rørte oss inn til hjarterota. Det at med fekk sjå cellene med eigne auge og treffe ein av dei mange fangane, gjorde eit stort inntrykk. Det er godt å sjå at lovar og reglar er forandra. Me skal ikkje godta noe slikt igjen.
Western Cape University
Av Silje Robertsen
Western Cape University er (WCU) et middels stor universitet med 11.000 elever. Av disse er 3 prosent hvite, resten er fargede eller svarte. Det er visstnok andre universiteter i Cape Town hvor raseskillet er mindre. 57 prosent av elevene ved WCU er jenter, og det er disse som kan vise til best resultater generelt. Skoleområdet var enormt med nye bygninger og ivaretatt natur.
Vi møtte ledelsen ved universitetet og flere studenter. På våre spørsmål om hiv/aids var en stor del av hverdagen, fikk vi til svar at WCU har lav smitterate i forhold til andre unviersiteter. På WCU var tallet "nede i" omlag 10 prosent, mens ved andre univeristeter kan smitteraten være på 25 prosent.
Alle studenter må betale for å gå på universitetet, og prisen er ganske høy, noe som begrenser studiemuligheten for mange unge, spesielt de med store familier og foreldre uten fast inntekt. Til og med 7. klasse på skolen i Sør-Afrika er gratis, men her er uniform påkrevd og denne må betales selv.
Det er ingen inndeing av "hvite" og "sorte" i grunnskolen eller ved unviersiteter i Sør-Afrika lenger, men de "hvite" og "sorte" skolene eksitererer fortsatt på grunn av inntektsforskjellene mellom de to gruppene.
Ved WCU bor 6200 av de 11000 studentene på universitetet. Studentene får ingen form for rabatt som studenter i Norge får. Å være student ved et universitet i Sør-Afrika er i seg selv et privilegium, og folk mener derfor de ikke bør få flere.
For de av dere som lurer på om de norske skattepengene til bistand blir brukt på riktige måte, kan ihvertfall jeg si at WCU er et bevis på at de blir brukt riktig.
(12.03.2002)