Jakter på resultater i Nepal

I UNDPs statusrapport-2002 for millenniumsmålene for Nepal, står det at 72,1 prosent av barna i landet begynner på barneskole, en økning fra 64 prosent i 1990. For hver hundrede gutt som begynner på skolen, begynner 78 jenter.

- Dette er utgangspunktet for delegasjonens arbeid med å finne ut mer om hvordan Norad, andre givere og myndighetene jobber med grunnutdanningsprogrammet BPEP II, hva som kommer ut av det og hvordan myndighetene i Nepal rapporterer resultater, sier Inger Stoll.

Stoll er seniorrådgiver i Norad, og leder delegasjonen i Nepal. Med på resultatjakten er også frilansjournalist og medlem av UDs Utvalg for resultater i utviklingspolitikken, Anne Hege Simonsen og Bjørnulf Remme, rådgiver i kommunikasjonsavdelingen i Norad.

Bjørnulf Remme skrev hjem til Norad fra Phokara i Nepal:

Snartur til virkeligheten
- Mye mer enn å bygge skoler, bygger vi stat. Og å bygge stat er kanskje noe av det mest usynlige og udokumenterbare man kan jobbe med. Likevel er det kanskje det viktigste, sier Marit Vedeld som jobber med grunnutdanningsprogrammet BPEP II på ambassaden i Nepal.

Vi har fulgt henne på en uvanlig dag. Det uvanlige er ikke det at det er søndag og hun skal på jobb. Det som er mer uvanlig, er at vi skal på feltbesøk, noe hun og sikkert mange andre av etatens ansatte ute på ambassadene altfor sjelden får tid til. I løpet av de to årene Marit har jobbet her har hun vært på fire runder rundt i landet for å se på skolesituasjonen slik ungene og lærerne opplever den. Det meste av tiden går med til å samarbeide med myndighetene, føre diskusjoner med andre givere og følge opp administrative forpliktelser overfor UD og Norad.

Så er vi der. Langt oppe i en fjellbygd. På en skole uten elektrisitet, med jordgulv og en elevmasse hvor langt over halvparten må gå første klasse om igjen fordi de strøk til eksamen. Vi har med oss tolk, for her ut på landsbygda er lærernes engelskkunnskaper svake. Marit går systematisk gjennom skolens tall på oppmøte, antall som faller ut, fordeling mellom jenter og gutter i de ulike klassetrinnene, osv. Fine plandokumenter med akronymer som PIP, ASIP og PRSP blir relativt fjerne begreper i en virkelighet hvor man skjønner at det er veldig langt igjen.

Vi har vært engasjert i grunnutdanningen her i Nepal i snart fire år. Siden vi ble med på barneskoleprogrammet her i 1999 har det skjedd mye. En midtveisgjennomgang tidligere i år viser 60 prosent måloppnåelse for programmet som helhet. Antall barn som begynner på skolen er økt fra 70 prosent i 1998 til over 80 prosent nå. Samtidig er andelen som slutter på skolen før tiden redusert fra 19, prosent til 14,5 prosent. 54 prosent gjennomfører grunnskolen på normal tid. I 1998 var andelen 40 prosent.

- Veldig mye er oppnådd, men det er likevel en uendelig lang vei å gå. Uten at Nepals myndigheter får et skikkelig grep på sin egen forvaltning av utdanningssektoren, blir alt vi utenfra kan gjøre bare flikking på en uferdig grunnmur. For at våre midler skal ha noen virkning, er vi avhengige av at hele kjeden fra skolenivå via landsby- til distrikts- og sentralmyndighetsnivå - og omvendt - skal fungere. Det er ikke noe verken vi eller andre givere kan styre, sier hun.

Nepal gjennomfører en utdanningsreform der ansvaret for den enkelte skole skal flyttes fra staten til lokalnivå. Alle barn skal sikres tilbud om barneskole. Det er flere stabbesteiner som skal forseres før det er gjennomført. Lokalmyndigheter som ikke helt tror på at det vil følge penger og myndighet til å ta reelle valg med på lasset. Sentrale myndigheter som ikke helt klarer å slippe taket verken på penger eller prioriteringer. En konflikt der Maoistene sprer frykt ved å sprenge både skoler og myndighetskontorer i lufta. En fattigdomssituasjon der over førti prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen.

(4. oktober 2002)