Skolen må bygge mennesker

- Forholdet mellom lærer og elev er den viktigste utfordringene for skolesystemet i Nepal. Lærerne må bli bedre pedagoger og pensum må gjøres relevant for ungene, sier Hridaya Ratna Bajracharya. Han leder forskningen som følger skolereformen i Nepal, en reform blant andre Norge støtter.

Av Anne Hege Simonsen, Katmandu

Hridaya Ratna Bajracharya er en travel mann. Han er direktør for forskningsinstituttet Cerid (Research Centre for Educational Innovation and Development), en uavhengig enhet under universitetet i Katmandu. Cerid har fått i oppdrag å forske på gjennomføringen av den pågående utdanningsreformen i Nepal, en reform som skal sikre alle barn grunnskoleutdanning.

Det betyr møter, møter og atter møter - med myndigheter, givere, faglige rådgivere og egne forskere. Reformen er inne i sin andre fase, men ligger to år etter skjema. Forskningen er også forsinket. Men nå er planene for de neste tre årene snart ferdigdiskutert. Bajracharya gleder seg til å ta fatt for alvor.

- Det har skjedd en del endringer de siste tjue årene. Flere barn har en skole å gå til. Men lite har endret seg inne i klasserommene. Lærerne har for dårlig utdannelse og kan for lite om pedagogikk. Og pensum oppleves ofte som lite relevant. Jeg mener det sentrale med utdanning må være å gi barna en utdanning som hjelper dem å mestre miljøet de lever i. Det vil gi dem selvtillit som kan komme godt med senere. Hvis våre forskningsresultater kan bidra til å bedre dette, er det bra, sier Bajracharya, selv tidligere lærer med en doktorgrad i pedagogikk fra Canada.

Omstridt undervisning
Nasjonsbygging nevnes ofte i samme åndedrag som grunnskolereformen. Kanskje er det en av årsakene til at skolen er et omstridt tema i dagens Nepal. Maoistopprørerne, som de siste to årene har blitt gradvis mer og mer voldelige, har kidnappet og drept lærere, bombet skolekontorer og skolebygg, hovedsaklig privatskoler. Over 4000 mennesker er drept i krigen mellom maoistgeriljaen og sikkerhetsstyrkene.

- Maoistene profiterer på de sosiale problemene her i landet. Mange av disse problemene er også de største hindrene for at utdanningsreformen skal bli vellykket, sier Bajracharya. Han mener det er viktig å merke seg hva som skjedde på begynnelsen av 1970-tallet, da kong Mahendra sentraliserte skolesystemet. Mahendra døde i 1972, men sønnen, Birendra, fortsatte farens politikk.

- Kongen ville skape en nepalsk nasjon - et folk, en kultur, ett språk. Det ble en lidelse for mange grupper som ikke passet inn. Vi sliter fortsatt med å finne en harmonisk måte å leve sammen på, sier Bajracharya.

Han tar sterk avstand fra maoistenes voldelige metoder, men mener at den støtten de har i befolkningen skyldes at de sosiale ulikhetene fortsatt er store. De følger både etniske skillelinjer og kaste.
- Selv om et lavkastebarn begynner på skolen så vil det fortsatt være usynlige barrierer i klasserommet. Leilendingssystemet er formelt avskaffet, men i hvor stor grad vil barna til leilendingene faktisk bli akseptert i samfunnet? Skolesystemet hjelper dem som allerede har ressurser til å dra nytte av det, de andre er det vanskelig å nå, sier han.

Fra ord til handling?
Bajracharya mener at bevisstheten er større rundt disse spørsmålene nå enn før. Politikerne snakker om dem. Å gå fra ord til handling er imidlertid noe annet.

- Jeg har selv venner som er skeptiske til å gi fattige fjellfolk utdanning. Hvem skal jobbe på markene da, spør de. Barn fra disse gruppene arbeider ofte som tjenere for rikere familier og mange argumenterer for at disse barna ikke bør gå på skole, fordi de vil miste inntektene sine, kanskje rømme og ende som prostituerte eller gatebarn. Men slike holdninger gjør at ideen om nasjonsbygging går moralsk konkurs. Staten skal bry seg om alle barn. Hvis ikke, hva kan vi vente oss av dem når de vokser opp? Og av deres barn igjen? En skolereform må innebære reelle endringer. Hvis vi ønsker nasjonsbygging må vi bygge opp menneskene, sier han.

Samarbeid med myndighetene
Forskningsinstituttet Cerid skal de neste tre årene se på alt fra skolemateriell til innholdet i undervisningen og måten skoleledelsen fungerer på. Prioriteringen er gjort i samarbeid med myndighetene og en gruppe som representerer brukerne av skolesystemet. Modellen er inspirert av hvordan norske myndigheter brukte forskning da utdanningsreformene til Gudmund Hernes ble gjennomført på 1990-tallet. Hensikten er at forskernes funn skal bidra til å justere reformen underveis. Bajracharya synes modellen er interessant og at det er spennende å jobbe tett med myndighetene.
- På denne måten kan vi spille en rolle i reformen. Vi blir ansvarliggjort, sier han.

Samtidig viser både norske og nepalske erfaringer at forskerne både må gi og ta for å få et slikt samarbeid til å fungere. Bajracharya har en rekke problemstillinger på blokka som ikke er prioritert i denne omgang.
- Språk er et tema. Alt ettersom hvordan du regner snakker folk i Nepal mellom 20 og 60 språk, men diskusjonen handler mest om hvorvidt sanskrit skal være obligatorisk eller om barna skal lære engelsk i første eller fjerde klasse. Et annet tema er å se på folk som lever på en måte som gjør det vanskelig å gjennomføre reformen. For eksempel er det vanskelig for fattige bønder å la barna gå på skole når de trenger dem til innhøstingen. Og barna synes ofte det er morsommere å hjelpe foreldrene enn å sitte på skolebenken. Å fjerne barna fra lokalmiljøet sitt skaper ofte større problemer enn det løser. Dette er det forsket lite på i Nepal, sier Bajracharya.