Vellykket norsk kraftsatsning i Øst-Timor
Nå er han utlånt som rådgiver for bl.a. å bistå energidepartementet i Øst-Timor med bl.a. institusjonsoppbygging, utarbeiding av lover innen energi og vann, utvikling av hydrologisk nettverk i landet og personellutvikling innen vannforvaltning. Sentralt i arbeidet står å følge opp vannkraftstudier for tre vannkraftverk som norske konsulenter utfører.
For tiden er han aktivt med i bygging av et minkraftverk i Gariuai utenfor Bacau, landets nest største by. Anlegget vil stå ferdig i september neste år, og ha en kapasitet på 300 KW. Anlegget vil alene kunne gi elektrisitet til ca 3-5000 husstander døgnet rundt, avhengig av om det er tørketid eller regntid. I dag må innbyggerne i Bacau klarer seg med strøm fra dyre dieselanlegg i bare 5-6 timer på kveldstid.
Kraftanlegget i Gariuai omfatter bygging av to små dammer nedenfor to av de naturlige kildene i områder, en 1700 meter lang rørledning med 450 meter avgrening, en 700 meter lang vei og en 4 km lang kraftledning, som vil knytte anlegget til det eksisterende ledningsnettet de 15 km inn til Bacau. Rørledningen vil bli nedgravet til 1,4 meters dybde, og grøften vil bli fylt igjen, slik at rørgaten fortsatt kan benyttes til landbruksformål. Vannføringen fra Builai-dammen, som utgjør 1/3 av prosjektet, er ca 100 liter i sekundet. Etter at vannet har passert turbinen, vil det ledes tilbake til sitt normale løp og benyttes til irrigasjon.
Anleggsarbeidet er i det alt vesentlige basert på håndkraft og bidrar dermed til å skaffe sysselsetting til innbyggerne i de omliggende landsbyene (aldeia). I alt er det behov for ca 50 årsverk for å sluttføre anleggsarbeidene. Arbeidet er basert på en rotasjonsordning, slik at alle de åtte landsbyene i området, blir tilgodesett. Rotasjonsordningen og utvelgelsen av arbeidere til anlegget har kommet i stand i forståelse med de tradisjonelle ledere i området. Selve dammene er laget så små som mulig av miljøhensyn, med en høyde på ca. 1,4 meter, og en lengde på 6-10 meter. Dammene vil dekkes med betongblokker for å hindre erosjon. Kvinnene i området vil også delta i prosjektet, og vil ha ansvaret for å bære betongblokkene fra nærmeste vei til dammene. For tiden vurderes et prosjekt der kvinnene også kan lage betongblokkene med en enkel maskin. Kanskje kan det bli en fremtidig inntekt for kvinnene i området?
Arbeiderne ved anlegget mottar 4 dollar (ca. 27 kroner) dagen i lønn. I tillegg får de gratis lunsj. I et land der 40 prosent av befolkningen lever på 55 cent eller ca 3,70 kroner dagen er det dermed gode penger å tjene på anleggsarbeidet.
Planleggingen av anlegget begynte i mai 2004 og ble avsluttet i november samme år. Norge har påtatt seg utgiftene ved byggingen av Gariuai-prosjektet, som har en kostnadsramme på åtte millioner kroner.
Kraften fra Gariuai-anlegget ligger lavere enn strøm fra dieselaggregater, og utnytter dessuten en lokal, fornybar energiressurs 24 timer i døgnet. På sikt vil vannkraften bli enda billigere enn diesel.
Det tar ca. tre timer med bil på svingete, hullete og humpete vei de ca. 120 kilometerne fra hovedstaden Dili for å nå landsbyen som ligger nærmest anleggsområdet. På en av de få rette strekninger på veien ble ca. 100 indonesiske soldater drept i et bakholdsangrep med frigjøringsbevegelse FRETILIN i den tid da Øst-Timor var okkupert av Indonesia. Fra bilveien går det bratt nedover lia på smale stier til den minste kilden, forbi bananplanter, rismarker og tropisk skog.
Varmen og fuktigheten er overveldende. Med i følget er Kassius Klei Ximenes, nærmeste medarbeider til Alf V. Adeler og Vasco Pinto, anleggsleder for kraftanlegget. Det er Kassius Klei som skal overta. Adelers sine funksjoner når hans kontrakt utløper om ett år. Kassius Klei kan fortelle at han besøkte Norge i mai og juni 2005 i forbindelse med en vannkraftkonferanse i Stavanger, og et kurs innen vannkraft ved International Center for Hydropower i Trondheim.
Kassius Klei, Vasco Pinto og Alf V. Adeler er samstemmige i at planleggingen og gjennomføringen av kraftanlegget har gitt en verdifull kunnskapsoverføring. Dette er helt avgjørende i et land som Øst-Timor, hvor utdanningsnivået og fagkompetansen generelt er meget lavt. Ifølge Alf V. Adeler er det bare 8-10 personer i Øst-Timor som i det hele tatt har noen peiling på vannkraft og vannkraftutbygging.
Kilden og elva nedenfor ligger i tussmørket nede i en dyp kløft. Etter gammel tradisjon er området rundt kilden hellig, men de lokale ledere har gitt sitt samtykke til at en dam kan bygges tvers over elveløpet.
Grøften der rørledningen skal legges, går i meget bratt terreng, og det er vanskelig å forstå hvordan det er mulig å utføre slike gravearbeider pr. hånd. Dammen ligger ca. 300 meter over havet, og fallhøyden ned til kraftstasjonen er 187 meter.
I selve kraftstasjonen vil det bli montert en peltonturbin. Anbudspapirene både på turbinen og rørledningen er nettopp sendt ut til produsenter i flere land. Det har vakt positiv oppsikt at Norge har latt en internasjonal anbudsrunde bestemme valget av turbin og roer, isteden for å insistere på norske produkter.
Når det gjelder forprosjektundersøkelsene av de tre vannkraftprosjekter på Øst-Timor, ble de lagt ut på anbud blant norske konsulenter, og vunnet av et konsortium bestående av Norconsult og Norplan. Forprosjektet hadde en kostnadsramme på 14 mill. kroner. Øst-Timor var kjent med Norges spesielle kompetanse innen vannkraft, og insisterte på at studiene skulle utføres av norske konsulenter.
Mens Gariuai-anlegget er ukontroversielt både ut fra økonomiske, tekniske og miljømessige vurderinger, gjør det seg gjeldende delte meninger om det planlagte Ilalalaru-anlegget i de østligste delene av Øst-Timor. Ferdig bygget, vil dette anlegget gi 28 MW. Anleggstiden er beregnet til 3 ½ år. Forprosjektstudiene utføres av de norske konsulentene. Anlegget vil, dersom det blir gjennomført, være kommersielt lønnsomt og vil kunne tiltrekke seg norske og andre utenlandske entreprenørselskaper. Kraftledningen fra det fremtidige anlegget vil sikre strøm døgnet rundt til store deler av Øst-Timor, og vil være den første transmisjonslinjen i et planlagt samkjøringsnett på Øst-Timor. Dette vil kunne gi muligheter for bedring av levevilkår og økt industrireisning i landet. Gjenåpning av landets marmorindustri nevnes som en mulighet i denne forbindelse. Uten skikkelig utbygget veinett og en tilfredsstillende kraftforsyning vil det være svært vanskelig å lokke til seg utenlandsk investorer til Øst-Timor. Eventuelt kraftoverskudd vil kunne selges til Indonesia.
Diskusjonen om dette anlegget går både på lønnsomhet og på miljøhensyn. Med økt tilgang på olje og gass, mener bl.a. Verdensbanken at Øst-Timor bør satse på olje og gass framfor vannkraft når det gjelder elektrifiseringen av landet. Mot dette påpekes det at vannkraften prismessig ligger langt lavere enn prisen på strøm fra dieselaggregater, og at vannkraft i motsetning til olje og gass er en fornybar evig ressurs som ikke bidrar til luftforurensning. Det påpekes også at det ville være meningsløst å bruke diesel til å produsere elektrisk strøm og at Øst-Timor heller bør eksportere sin olje og gass og dermed sikre seg økte valutainntekter. Det er store forekomster av olje og gass i og utenfor Øst-Timor, og det drøftes om et raffineri skal plasseres på Øst-Timor eller i Australia. Et eventuelt gasskraftverk vil uansett ligge langt fram i tid.
Hva angår finansiering av Ilalalaru -anlegget blir det sagt at dette ikke vil være noe problem. Men ikke alle er sikre på dette. Miljøinnvendingene går først og fremst på at det prosjekterte anlegget ligger i et område som er foreslått som nasjonalpark. Det fryktes også for at en utbygging vil påvirke drikkevannsforekomstene i det aktuelle området. Det blir imidlertid fremholdt at det under planleggingen er lagt meget stor vekt på å redusere inngrepene i området, og miljøinngrepene vil bli beskjedne: Anlegget ikke vil berøre den store innsjøen, elver og våtmarksområder i området, bygging av veier i området vil bare skje i meget begrenset omfang, den planlagte kraftstasjon vil ligge inne i fjellet, og elektrisiteten fra kraftstasjonen vil bli transportert i nedgravde kabler eller kabler i tunneler gjennom det mest sensitive området i den foreslåtte nasjonalparken. All transport av utstyr til kraftstasjonen vil skje med båt, for å slippe veibygging i området.
Mange er også redd for at et slikt omfattende anlegg vil friste til korrupsjon og økonomiske misligheter. Tilhengerne av kraftanlegget mener at dette kan unngås ved å etablere betryggende rutiner, bl.a. når det gjelder anbudsprosedyren.