Blir kulturen bare en fotnote?

Kultur som tema nevnes ofte langt ut i rekka av prioriterte bistandstiltak, hvis det nevnes i det hele tatt - annet som en litt ensom fotnote eller innskutt bisetning. Er vi i effektivitetens navn så opptatt av ”å mainstreame” all bistand at vi ikke makter å forholde oss til det som befinner seg litt utenfor strømmen? spør kulturrådgiver Lena Plau i Norad.

Norad ønsker å tilstrebe en kompetanse der vi evner å se kombinasjoner av løsninger og tema. For å forstå slike sammenhenger trenger vi det limet kultur er.

Avgjørende for nasjonal selvtillit

Norge startet med kultur som eget satsningsområde i bistanden på begynnelsen av 80-tallet. Bakgrunnen var en økende erkjennelse av kulturens viktig rolle i utviklingsprosesser.

Betydningen av kulturell identitet fikk oppmerksomhet og kultur som en sentral ressurs i utviklingsprosesser. Kultur er rett og slett intet mindre enn avgjørende for en nasjons selvtillit blant annet i kampen mot fattigdom. Revitalisering av kulturen og styrking av kulturell identitet utgjør en viktig del av samfunnsbyggingen for mange afrikanske stater etter frigjøringen fra kolonimaktene. I møte med en massiv giververden er kulturell motstandsdyktighet like viktig. Det følger også et kulturelt ansvar når vi er representert med norsk politikk, norsk kultur og norske interesser i samarbeidslandene i Sør.

Edle motiver

Motivene for vår tilstedeværelse med norsk bistand i land i Sør er selvsagt av en edlere sort. Men det påligger oss å ta lærdom fra fortiden og ikke gjenta overgrepene begått av våre europeiske "forfedre". Norges offisielle politikk som er nedfelt i internasjonale konvensjoner erkjenner retten til tilgang og deltakelse i kulturelt liv. UNESCOs konvensjon om kulturelt mangfold ble vedtatt i Paris i fjor høst (mot stemmene til USA og Israel) og i Norge har vi forpliktet oss til å følge opp. I tillegg har Utenriksdepartementet lansert en ny strategi for Norges kultursamarbeid (og idrett) med land i Sør, som bl.a. legger vekt på støtte til institusjonsutvikling i Sør og betydningen av et kulturelt mangfold.

Strategien presenteres som den første strategien for Norges kultursmarbeid med land i Sør. Det er selvfølgelig ikke riktig. Som også kollega Thore Hem påpeker har Norad hatt kulturstrategi for sin virksomhet i mange år før UD overtok det meste av kulturporteføljen i 2004.

Hovedutfordringer

Om strategien vil fungere gjenstår å se. Etterleves den ikke kan det være et tegn på at den ikke har nødvendig rot i den virkeligheten vi og ikke minst ambassadene befinner seg i. Det er to hovedutfordringer her slik jeg ser det:

Innrettingen på kultursamarbeidet i et land må være relevant i forhold til øvrig bistand direkte eller indirekte. Når kvalitet og resultater er blant de fremste krav til norsk bistand må alt vi gjør kunne bidra i riktig retning. Støtte til kulturuttrykk som dans, musikk, teater, litteratur der kulturtiltak som er viktige ut fra sin egenverdi og for å styrke det sivile samfunn. Kulturuttrykk har en unik gjennomslagskraft og kan mobilisere til bred folkelig deltakelse. I land der demokratiutvikling, menneskerettigheter og styresett er prioriterte satsningsområder bør kultur automatisk være en medvirkende faktor.

Den nye kulturstrategien legger opp til satsning på kulturell infrastruktur i samarbeidslandene, både fysisk og organisasjonsmessig. Dette er et samlebegrep som omfatter støtte til både offentlige institusjoner og frivillige organisasjoner, inklusive utdanningsinstitusjoner, teatre, gallerier, forlag og kinoer, presse og radio, arkiv og museer for å nevne noen. Det er også et ønske med en "sektorinnretting" av støtten, dvs. en mer helhetlig tilnærming der Norge søker samarbeid og koordinering med andre givere og der konsentrasjon på utvalgte områder vektlegges. Det vil være naturlig at en slik konsentrasjon ses i sammenheng med ambassadens øvrige bistandsportefølje i tillegg til hensynet til landets egne prioriteringer.
I kontrast til helhetstenkingen har Utenriksdepartementet merkelig nok pålagt ambassadene å løsrive kulturbistanden fra øvrig bistand og rapportere på denne delen av utviklingssamarbeidet sammen med presse- og profileringssaker. Hva som er rasjonale bak denne sammenblandingen er ikke lett å forstå. Her ser det ut som man fjerner sammenhenger i stedet for å utnytte dem. Jeg er redd dette bidrar til å gjøre kulturbistanden mindre relevant ved mange ambassader og derfor mindre interessant.