De bærer Afrika på sin rygg - Tre kvinnehistorier

Den gamle kvinnen

Twakuzo var en liten jente den gangen Cecil Rhodes marsjerte inn i landsbyen hennes. Landet heter nå Zimbabwe. Når jeg besøker henne er hun over 100 år - hun vet ikke nøyaktig hvor gammel hun er - men hun har ikke glemt de hvite som kom sørfra og forsynte seg av de rike og frodige landarealene der klanen hennes levde i de lykkelige dagene.

Hun har satt sju barn til verden, og tre lever fortsatt. Den ene sønnen pusler stadig rundt henne. Han er 82 år, har fire koner og har nettopp blitt far igjen. Sønnen bedyrer at han vil få barn så lenge han lever og kanskje flere koner. Twakuzo skulle gjerne sett flere smil i barneansiktene. Hun snakker lenge og alvorlig om de vanskelige tidene og den usikre framtida.

Twakuzo har det ikke så godt på sine gamle dager. Det er i jorda rikdommene ligger, mener hun. Folk må pløye land og få mat ut av den. Hun er sikker på at det er nok jord til å brøfø alle sammen, hvis de bare får følge stammens tradisjon: Bruksrett til jord, ikke eiendomsrett.

Utenfor hytta til Twakuzo er landet tørt nå. Hun har sin egen teori om hvorfor denne forbannelsen har rammet dem så hardt: Den er kommet som en straffedom fordi folket ikke lenger respekterer åndene. De steller ikke lenger i stand fester for de åndene som skal sørge for regnet og grøden. Da går det som det går. Hun kommer ikke til å dø med ro i sinnet så lenge det får fortsette.

Twakuzo er åpen for ny kunnskap også. Hun kaller til seg en kvinne som viser seg å være en selvlært og svært kunnskapsrik økolog. Kvinnen vet nøyaktig hvor grunnvannet befinner seg, hvor mye vannspeilet der nede i jorda må ha sunket, hun vet hvor mange kveg jorda hennes tåler uten å bli overbeitet og hun kjenner næringsinnholdet i det meste som vokser.

Lese og skrive kan ikke denne kvinnen, men hun har stilt seg i spissen for et nettverk for landbrukskvinner som sprer opplysninger i form av plakter med bilder på. De forteller om barnesykdommer og landbruksmetoder, og de henger i mange landsbyhytter. Kvinnen hvisker til meg at hun er for familieplanlegging. Men det får jeg ikke lov å si til Twakuzo. Ingen må fortelle henne noe sånt. Og jeg må ikke vise henne den ene plakaten som er beregnet på menn. Ansikten til en mann er midt i plakaten og rundt ham er tre kvinneansikter. "Hold deg til konene dine" står det. Mennene må forstå mer om hiv/aids.

Twakuzo er mektig stolt over at hennes landby har en slik kvinne, og håper at flere blir som henne. Da vil hun vandre hjem til forfedrene med mer ro i sinnet.

Bare noen uker etter at jeg forlot landsbyen døde Twakuzo, kanskje det siste øyenvitnet som var igjen etter Cecil Rhodes framrykking.

Landsbykvinnen

Ingen kan vel egentlig si de har vært i Afrika før de snur ryggen til storbyen, og legger veien ut til landsbygda. Der kommer du nærmere kampen for tilværelsen, de sterke luktene, fargene, de ukjente lydene fra savannen, søvndyssende og monotone trommeslag mot natt og gnister fra et bål i stupende mørke. Stjernehimmelen er magisk, uendelig og samtidig nær. Du blir i ett med en stor fred.

Der ute på landsbygda i Kenya lærte jeg en gang om historien bak omskjæring og fikk se de instrumentene som ble brukt på de unge jentene. Det satt som en smerte i meg lenge. Men jeg forsøkte også å få litt innsikt i kvinnenes hverdag - det litt mindre dramatiske. Som menstrasjonen - en sak som det knyttes tradisjoner til på steder der det ikke finnes dusinvis med bind-varianter..

Det er ikke enkelt å gjennomføre en fortrolig samtale i en afrikansk landsby. Som gjester er vi en begivenhet. Folk flokker seg rundt oss. Den eneste måten jeg kunne få snakke med en kvinne i fred var å invitere henne på biltur - alene.

Samtaleklimaet var ikke ideelt. Det skal ta tid å komme under huden på andre mennesker - tid jeg ikke hadde. Jeg startet opp litt med hennes barn og mine barn, vi fant hverandre i en felles stolthet over barna våre. Hun var bare litt bekymret over at jeg bare kunne vise til døtre, ingen sønn. Hun var bekymret for meg og hvordan min mann tok det.

Litt etter litt pensler jeg henne inn på hverdagslivet. Når jeg begynner å snakke om menstrasjon, ler kvinnen forskrekket mens hun holder handa for munnen og ser ned. Jeg er kanskje for brå. Hun gransker meg inngående mens hun nøler, men så åpner hun likevel døra på gløtt.

Bestemor ble redningsplanken den dagen blodet plutselig begynte å renne. Den unge jenta var redselsslagen over det forferdelige som skjedde med henne. Ingen hadde slått henne. Ikke følte hun seg syk. Hun hadde ingen smerte. Likevel blødde hun.

Den gamle kvinnen trøstet og belærte. Det var bare det at hun er jente. En jente som er kommet fram. Hun skal aldri snakke om dette. Ikke skal hun vise det til noen heller. "Gjem det!" sa bestemor.

De dagene blodet kommer må hun ikke drikke melk og ikke gå inn i kraalen til kveget. Hun må greie seg selv, og ikke gå til noen gutt når hun er i den tilstanden. Sove må hun gjøre hjemme, fordi hun ikke vet hvordan hun skal ta vare på seg selv når hun er slik. Når det tar slutt, kan hun vaske seg. Hun skal heller ikke drikke melk eller gå i kraalen den dagen hun vasker seg. Først neste dag kan hun gjøre det. Og da kan hun leve som hun ellers har gjort - til blodet kommer neste gang.

Ikke si det til noen, sier hun.

Bykvinnen

Josefine er en bredlemmet og robust kvinne, og det kan hun trenge. I en fortrolig stund forteller hun meg - mens hun samtidig får lakenet på hotellsenga i Nairobi til å ligge som en glatt speilflate - at hun allerede er enke, og at hun har fire små barn. Hun er lykkelig over å ha fast jobb på hotellet så hun slipper å trekke på gata. Når hun røper lønnen sin, våger ikke jeg å fortelle om min, selv om Josefine vet at hennes penger ikke vil rekke til mange netter i min seng. Det viktigste i livet for Josefine, er at barna hennes ikke gråter seg i søvn fordi magene deres er tomme. Hun er en jordnær og praktisk kvinne uten luftslott i hodet. Alt hun ønsker er mat, tak over hodet og utdanning til ungene.

Josefine gjør meg nysgjerrig, og jeg inviterer meg hjem til henne. Antakelig har jeg satt henne i et pinlig dilemma. Hun nøler og nøler, mens jeg prøver å overbevise henne om at jeg gjerne vil se hvor hun bor og hilse på barna. Enda jeg vet det er i slummen. Har jeg noensinne trukket ukjente hotellgjester inn i mitt hus? Er jeg rett og slett ute etter å være kikker i nød? Og Josefine, hva skal hun si? At hun ikke vil vise fram sin fattigdom? Ønsker hun å si som vi gjør når vi får gjester - at vi vil vise fram det beste og slett ikke det verste.

Likevel får jeg være med Josefine til et av verdens største slumområder. Ingen fjernsynsbilder makter å gi en noenlunde sannferdig gjengivelse av hva det dreier seg om - blant annet fordi fjernsynsbilder ikke lukter. Bak kassebord, papp og rustne blikkplater er tusenvis av mennesker stuet sammen. Noen har foreløpig bare greid å skaffe fram et skjelett av greiner med plast over. Andre har kommet så langt at de har fått murt opp et hus.

Josefine bor i to knøttsmå rom. Såvel varme som kulde sitter fast i de umalte, tynne veggene, og i den kjølige årstida renner barnas neser uavlatelig. Josefine kan likevel vise fram fire rundkinnede barn som fyller huset fra gulv til tak med lyder og liv, og som samtidig fyller Josefine med bekymringer for framtida. Men også en enorm stolthet. Hun klarer det.

Rommene til Josefine er omringet av et sant mylder av krypinn, og den uregjerlige massen eser stadig utover nye arealer. En brann vil være en fryktelig katastrofe, men maten lages under åpen ild. Overalt er det tett med mennesker, stramme kroppslukter og stank fra åpen kloakk. De som bor her betaler blodpriser til grunneierne, mens de prøver å livberge seg på småhandel, reprarasjoner, prostitusjon, hjemmebrenning og småkriminalitet.

Josefine og jeg holdt kontakten. Brevene - for Josefine har lært seg skrivekunsten - forteller at barna vokser seg ut av de to, små rommene. De går på skolen, og de stjeler ikke. Den robuste Josefine regjerer med en omsorgsfull og fast hånd. Hun gir aldri opp.