Kan mikrofinans løfte mange ut av fattigdom?

Fenomenet mikrokreditt startet på omtrent samme tid i Bangladesh ved Grameen Bank og i Latin-Amerika ved Accion International. Mikrokreditt omtales ofte som lån til kvinner for å starte en økonomisk virksomhet. Det var slik det hele startet, men mikrofinans er mye bredere i dag, derav navnet mikrofinans.

Fattige kvinner og menn trenger som alle andre tilgang til ulike typer finansielle tjenester. For eksempel lån til å kjøpe en symaskin som kan generere ekstra inntekt. Lån til å bygge hus eller et ekstra rom til skomakerverksted. Et trygt sted å plassere sparepenger som vil gjøre det lettere å betale skolepenger i tide og reduserer sårbarheten i perioder med lav inntjening. Mulighet til å forsikre huset mot brann. Sykeforsikring som kan utgjøre forskjellen på liv og død. Tilgang til pengeoverføringssystemer som gjør det enklere å motta penger fra slektninger i utlandet. Flere mikrofinansinstitusjoner i ulike deler av verden tilbyr i dag både lån, spareprodukter, pengeoverføringer og forsikringsordninger tilpasset fattige familiers behov.

Som alle andre typer bistand er mikrofinans kun ett av flere tiltak som trengs for å redusere fattigdom. Mikrofinans kan ha en positiv effekt på ulike dimensjoner av fattigdom - økt inntekt, redusert sårbarhet, og/eller økt kontroll over eget liv ("empowerment"). Men som alle andre tiltak er mikrofinans kun effektivt under visse betingelser. Om mikrofinans når frem til de som trenger slike tjenester og får en positiv effekt på deres liv avhenger av tre typer faktorer - familie- og bedriftsspesifikke faktorer, forhold knyttet til institusjonen som tilbyr tjenestene, samt den lokale konteksten.

Ikke alle mennesker har bruk for et lån, eller bør få et lån. De aller fattigste er ofte så sårbare at et lån kan gjøre vondt verre. Og ikke alle har evnen til eller ønsker å bli entreprenører. Videre vil forhold innad i familien påvirke effekten av mikrofinans, for eksempel i hvilken grad en kvinne har kontroll på bruken av pengene hun låner eller sparer. Hvordan en mikrofinansinstitusjon drives påvirker åpenbart kvaliteten på tjenestene de tilbyr. Det er meget viktig at institusjonen er kostnadseffektiv slik at rentene ikke blir høyere enn nødvendig, at långivningen gjøres på basis av en realistisk analyse av betalingsevnen, og at produktene er tilpasset kundenes behov.

Den lokale konteksten er veldig utslagsgivende for effekten av mikrofinans. Jeg spurte en familie på landsbygda i Bolivia for mange år siden om de trodde sparing og låneopptak kunne løfte folk i området ut av fattigdom. "Selvfølgelig ikke" sa de, og lo litt av en uvitende utlending som meg. "I denne regionen er vi avhengige av landbruk både for eget matforbruk og salg, men her er veldig dårlige veier som gjør det kostbart å frakte grønnsakene til markedet, området er tørt og vi har ikke vanningssystemer, det er begrensede muligheter for å skape inntekter og arbeidsplasser utenfor landbruket, og regjeringen i La Paz er ikke opptatt av utvikling i grisgrendte strøk".

Jeg ble skuffet, jeg hadde jo hørt at mikrofinans skulle være så effektivt for å redusere fattigdom! Men så spurte jeg om de kunne se noen endringer i livet sitt etter at de begynte å ta opp små lån. "Ja, flere små positive ting - inntekten vår har økt såpass at vi nå alltid spiser ett varmt måltid om dagen, vi har reparert taket og vinduene på huset og bor derfor litt bedre, og vi tror dette har en god effekt på holdningene til barna våre som ser at det nytter og er stolte over at vi sakte men sikkert er i stand til å forbedre vår livssituasjon". Fortsatt fattige, men mindre fattige. Og mer stolte og optimistiske med tanke på fremtiden. Det er positive effekter i seg selv, selv om denne familien som så mange andre ikke kan løfte seg selv helt ut av fattigdommen kun ved hjelp av mikrofinans.

Mange studier av effekten av mikrofinans viser nettopp dette - de færreste mikrofinansinstitusjoner klarer å løfte flertallet av sine kunder helt ut av fattigdommen, men man ser ofte positive effekter på forhold som ernæring, barns skolegang, redusert sårbarhet og økt kontroll over eget liv (se www.microfinancegateway.org for ulike studier). Mange mikrofinans kunder driver sin virksomhet i mettede markeder som hønseoppdrett og små dagligvare forretninger. Et lån vil kunne bedre inntjeningen noe, men kun innenfor de begrensningene den lokale økonomien setter. Videre passer ikke mikrokreditt for alle typer virksomheter, mange produksjonsbedrifter og gårdsbruk trenger billigere lån med lengre nedbetalingstid. Flere institusjoner, som Grameen Bank og BRAC i Bangladesh, driver forøvrig med utviklingsfremmende tiltak i lokaløkonomien utover mikrofinans (se www.grameen-info.org og www.brac.net). Videre skaper de selv arbeidsplasser - Grameen Bank har over 18.000 ansatte!

Mikrofinans er altså ingen vidunderkur som på kort sikt kan løfte mange ut av fattigdom, men kan medføre litt bedre levekår for mange familier, og store forbedringer for noen. Vi bør vi ikke ha for store forhåpninger til hvordan mikrofinans kan påvirke familiers inntekt og mikrobedrifters vekst så lenge disse opererer innenfor begrensende rammebetingelser som dårlig infrastruktur, ustabil tilgang til elektrisitet og markeder med lav kjøpekraft. Disse rammebetingelsene bedres sakte men sikkert gjennom andre utviklingsprosjekter, men vi må være realistiske og tålmodige. Et komplekst problem som fattigdom løses ikke over natten, heller ikke over noen tiår.

I mellomtiden kan vi glede oss over at fattige mennesker uansett har nytte av økt tilgang til finansielle tjenester. Mikrofinansinstitusjonen Prodem i Bolivia har utviklet sine egne minibanker basert på smartkort-teknologi med instruksjoner på lokale språk i tale slik at også ikke lese-kyndige kan benytte seg av tjenesten (www.prodemffp.com). Jeg kommer aldri til å glemme ansiktet til aymaraindianerkvinnen i La Paz den dagen hun tok ut penger fra minibanken for første gang - det lyste stolthet og glede lang vei! Kanskje ble hun ikke så mye mindre fattig, men vi skal ikke undervurdere betydningen av kvalitative effekter som stolthet og økt kontroll på egne penger.

Hege Gulli har jobbet med mikrofinans i over 10 år, bl.a. i Den interamerikanske utviklingsbanken i Washington der hun publiserte boken "Microfinance and Poverty: Questioning the Conventional Wisdom" basert på erfaringer med mikrofinans i Latin-Amerika. Hun har også sittet i styret i den internasjonale tenketanken for mikrofinans, CGAP (www.cgap.org). For tiden jobber hun som landøkonom på den norske ambassaden i Kampala, Uganda.