Opp som en løve - og ned som en skinnfell?

De siste månedene har vi sett hvor viktig kultur, religion og verdier er for folk. Det er forhold ved vår tid som mer enn noen gang burde få oss til å prioritere kultursamarbeid og kulturell samhandling med utviklingsland, skriver Thore Hem, prosjektleder i Norad, i et innlegg om kulturens plass i norsk utviklingssamarbeid.

Gjennom 1990-tallet var bevilgningene til kultursamarbeidet som del av bistanden, den delen av bistandsbudsjettet som vokste raskest. Med omorganiseringen av bistandsforvaltningen i 2004 ble ansvaret for kultursamarbeidet overført fra Norad til Utenriksdepartementet. Onsdag i forrige uke bebudet utenriksministeren at departementets presse- og kulturavdeling skal slaktes/nedlegges. Betyr dette en ytterligere svekkelse av kultursamarbeidet med utviklingslandene?

Fra tidlig på 1990-tallet ledet jeg Norads kulturarbeid. Det skulle bli det morsomste og mest meningsfylte jeg noen gang har vært engasjert i. Jeg kom til kulturfeltet fra et annet bistandsområde - nemlig næringslivssamarbeidet. Der jeg en tid hadde hatt et spesielt ansvar for å stimulere til og legge til rette for norske bedrifters samarbeid med partnere i det sørlige Afrika. Dette hadde vært et tungt arbeid der de små og mellomstore norske bedriftene ikke følte seg trygge nok til å satse i områder av verden om hvilke de stort sett visste at de politiske forhold var labile, skatteregimene likeså, korrupsjonen høy og valutaen oftest ikke konvertibel. De store norske bedriftene som etter hvert satset, f.eks. i Angola, trengte ikke verken undertegnede eller n orske myndigheter for å vise seg vei - deres handlinger var stort sett forankret i deres egne strategier.

Nye samarbeidspartnere

Kulturfeltet viste seg med en gang å være annerledes. Her meldte det seg umiddelbart en rekke norske aktører - mange som ikke en gang primært var ute etter bistandsfinansiering, men som kun søkte hjelp til å finne vei og finne samarbeidspartnere i utviklingsland. Bakgrunnen var nok at det i den gryende bevissthet om at Norge selv holdt på å bli et mer flerkulturelt samfunn, så anså både kulturmyndighetene og kulturlivet selv at kultur burde ha en rolle å spille i arbeidet med å knytte an til og mobilisere de ressursene våre "nye landsmenn" hadde med seg. For å sette seg bedre i stand til en slik oppgave, ble det viktig for kulturoperatørene å øke sin egen kompetanse og forståelse av hva disse ressursene egentlig besto i. Vi utviklet i 1992 den første strategien for Norges kultursamarbeid med utviklingslandene. Den ble godkjent av daværende bistandsminister Grete Faremo, og lå til grunn for norsk virksomhet på dette området fram til 1999.

Fire hovedsøyler

Denne strategien hvilte på fire hovedsøyler:

Erkjennelsen av betydningen av kulturell identitet, ikke minst for folk og folkegrupper som gjennom lengre tid har blitt frarøvet sin historie og identitet. Dette ledet oss til å vektlegge bistand til å ta vare på fortidens kulturelle uttrykk. Som flyttbare og ikke-flyttbare kulturminner.
Erkjennelsen av at veldig mange kulturarbeidere i de fleste samfunn i sin virksomhet ikke bare reflekterer det samfunn og den tid de virker i, men også spiller en helt sentral rolle i å skape visjonene om endringer - det være seg sosiale, politiske eller kulturelle. Kulturarbeiderne i også utviklingslandene fremsto på denne måte som viktige aktører i å fremme de endringer vi kaller "utvikling." dette førte til at vi la vekt på å støtte den levende kunst og kultur i våre samarbeidsland. Gjennom tiltak for barn og ungdom. Gjennom støtte til kulturutdanningstiltak. Og gjennom støtte til kulturarbeidernes egne organisasjoner
Den tredje søylen i vår kulturstrategi handlet om betydningen av utveksling og samhandling. En inspirasjon var her det programmet Rikskonsertene hadde gjennomført under navnet "Klangrikt fellesskap." Grunntanken var at gjennom samhandling f.eks. innen musikk, kunne det skapes relasjoner ikke bare mellom utøverne - men også mellom folk som fikk oppleve det. Positive relasjoner og følelser, som så kunne bli et springbrett for annen kontakt og samhandling.
Det fjerde argumentet vårt, var at retten til å utøve og oppleve kultur er en menneskerett for alle. At kulturen så og si inngår i den menneskelige velferdsfunksjonen, som økonomene kaller det. Hva tilgangen til musikk kan bety for folk, finnes det for eksempel flere interessante studier og beskrivelser av. Her kan nevnes hvilken enorm betydning det fikk for folk som satt i fangenskap under krigen, f.eks. på Grini at de etter hvert fikk lage et orkester. Det ble for mange et spørsmål om å overleve.

Rikdommen

I arbeidet med å utvikle kultursamarbeidet i bistandssammenheng, ble jeg gang på gang slått at hvilket engasjement det mobiliserte. Hos partnere i utviklingslandene, og hos partnere i Norge - og i Norad selv. Det kom til å bli et eksempel på et samarbeid som ikke tok utgangspunkt i utviklingslandenes fattigdom - men snarere i deres rikdommer. I det de har av flotte, vakre interessante kulturuttrykk. Gang på gang opplevde vi som arbeidet på dette fetet i våre møter å bli møtt med utsagn som:" Det er så flott å endelig treffe noen som er opptatt av hva vi har, ikke bare av hva vi mangler."

Etter min mening er det forhold ved vår tid som mer enn noen gang burde få oss til å prioritere kultursamarbeid og kulturell samhandling med utviklingsland. De siste månedene har vi sett hvor viktig kultur, religion og verdier er for folk. Og siden det er så viktig, ja så blir jo kontakt, samarbeid og samhandling på disse områdene også viktige. I den store dialogen som vi er involvert i, er det mye som tyder på at kunnskapsbasert og saklig argumentasjon i seg selv ikke er nok. Vi må våge å ta i bruk kommunikasjonskanaler som også involverer emosjoner. Slik kunstuttrykkene ofte gjør. Og vi må fortsette å trene oss i å lytte.

Mer enn "pynt på kaka"

I de omlegginger og omprioriteringer man nå foretar i Utenriks-departementet, håper jeg fortsatt at det vil bli erkjent at kultur er noe mer enn "pynt på kaka" når vi selv skal vise oss fram for andre.