Utviklingshjelp den gale veien
Hvem skal skrive historiebøkene , hvis historikerne har flyttet ut av landet? Og hvem skal undervise sykepleiestudentene om sykdomslære, hvis sykepleievitere ikke er å oppdrive?
Hjerneflukt fra universitetene er et stort problem i mange utviklingsland, og særlig Afrika i ferd med å bli tappet for fagkunnskap til fordel for Europa og Nord-Amerika. En av tre afrikanske eksperter emigrerer i følge International Development Research Centre, og per i dag er det flere afrikanske forskere med bostedsadresse i USA enn i hele Afrika totalt.
Det koster enormt å utdanne en lege, noe mindre å utdanne en sykepleier. Utviklingsland bruker 3,5 milliarder kroner årlig på å utdanne helsepersonell som etter endte studier flytter til Europa og Nord-Amerika. Landene får med andre ord lite tilbake for sine investeringer i høyere utdanning. Reiser akademikerne vekk med kunnskapen sin, er det et tap for kontinentet. For å kompensere for tapene, hyrer noen ganger myndighetene i Sør - til enorme kostnader - utenlandske eksperter som kan fylle de ledige postene. Bare i Afrika brukes 26 milliarder dollar i året på lønn til utenlandsk ekspertise som skal bøte på hjerneflukten, i følge New Partnership for Africa's Development (NEPAD).
Alternativet til de utenlandske ekspertene er at stillingene står ubemannet. Og også dette er en dyster realitet i mange land i Sør. Ved enkelte universitetsfag i Sentral-Afrika er opptil sytti prosent av de vitenskapelige stillingene ledige, fordi høyt kvalifiserte forskere takker ja til bedre tilbud i Europa og Nord-Amerika. En kan knapt forestille seg hvordan for eksempel mangelen på lokalt forankret hiv/aids-forskning påvirker menneskers liv og helse. Derfor er det foruroligende, ja alarmerende, at flyttestrømmen av afrikanske helseforskere blir stadig sterkere.
Forskernes flukt fra universitetene har også alvorlige konsekvenser for demokratiet og samfunnsøkonomien i landet. Vi vet at forskning er nødvendig for utvikling. Og sterke, stolte universiteter har gang på gang vist seg å gå i bresjen for tanker om menneskerettigheter, likeverd og demokrati. Skal utviklingsland få bukt med fattigdom og skjev fordeling, er det knapt noen vei utenom å satse på universitetssektoren. Forskningsbasert kunnskap om lokale forhold har vist seg å være essensielt for å kunne bedre levekår og næringsgrunnlag for et bredere lag av befolkningen. Forskning gir utviklingslandene anledning til selv få definere hva som skal til for å skape utvikling, og det gir dem mulighet til å utdanne lærere, sykepleiere, økonomer, ingeniører og journalister. Men uten forskere blir det lite forskning.
Skal vi klare å reversere hjerneflukten, må både 'push'- og 'pull'-faktorer tas hensyn til. De land i Sør som har lyktes i å snu hjerneflukten, har sørget for å skape universiteter og høgskoler der forskerne har muligheter til å være innovative, er rimelig godt betalt, har en grei infrastruktur med tilgang til oppdatert faglitteratur og - ikke minst - ikke er underlagt politiske føringer og kontroll.
Norad har ambisjoner om å bidra til å redusere 'push'-faktorene. Etaten driver et omfattende utviklingssamarbeid med forskningsinstitusjoner i utviklingsland, og gir drøye 200 millioner kroner årlig i forskningsbistand. Denne bistanden er primært tenkt å bidra til å styrke kapasiteten og høyne kompetansenivået innenfor høyere utdanningsinstitusjoner i Sør. Flere av institusjonene Norad støtter fungerer som forskningsråd der forskere fra regionen kan søke midler til selvinitierte forskningsprosjekter eller til samarbeidsprosjekt med forskere fra samme region. Gjennom forskningsbistanden ønsker Norad å bidra til at det bygges livskraftige forskningsmiljøer med gode arbeidsforhold i samarbeidslandene, slik at også de flinkeste studentene og forskerne finner det attraktivt å arbeide i hjemlandet.
Men selv om tiltak som disse er viktige, er de ikke tilstrekkelige for å snu flyttestrømmene. Også 'pull'-faktorer må minimeres. De stadig mer sofistikerte ordningene som land som USA, Canada og England og til dels Norge har etablert for å skape masseimmigrasjon av høyt kvalifisert arbeidskraft fra Sør - for å bøte på sine egne mangler eller redusere sine kostnader til utdanning - må gjennomgås med et kritisk blikk.
NEPAD foreslår at det skal gis kompensasjon for rekruttering av utdannet helsepersonell, slik at kostnadene ved utdanningen dekkes av mottakerlandet. Organisasjonen anbefaler også at land i Nord ikke går ut og aktivt rekrutterer leger, sykepleiere og jordmødre fra land som lider av mangel på helsepersonell. Dette er tiltak norske myndigheter bør vurdere seriøst og gjerne ta opp i internasjonale fora. Skal utviklingsland noensinne få bukt med fattigdommen, er de avhengige av å ha en lokalt basert ekspertise som kan bidra til å skape rettferdighet og utvikling i landet. Da må ikke de rike landene i Nord utarme utviklingslandene for deres aller mest verdifulle og sårt tiltrengte ressurs: kunnskapen. Dét er nemlig bistand fra Sør til Nord.