Bistanden gir resultater

Kritikken fra professor Øyvind Østerud og andre av manglende resultater i bistanden er forfeilet. Problemet med Norges store bistand til utviklingslandene er ikke manglende resultater eller at bistandsmyndighetene ikke tåler kritikk. Men jeg er enig med Østerud i at vi ofte har for ambisiøse mål, og at vi ikke har vært gode nok til å dokumentere resultatene.

Østeruds analyse av Norges ambisiøse innsats for fattigdomsbekjempelse og fredsbygging ("Lite land som humanitær stormakt?" i Nytt Norsk Tidskrift) viser ganske riktig at bistanden ikke har avskaffet fattigdom, korrupsjon og undertrykkelse i Afrika. Det kunne vi heller ikke forvente. Afrikanerne har langt å gå, og vi kan kun hjelpe litt.

Østerud hevder at bistanden over femti år beløper seg til flere tusen milliarder kroner. Det er svimlende tall. Likevel utgjør de om lag 100 milliarder dollarene i samlet bistand fra hele verden til alle fattige i utviklingslandene i dag om lag 200 kroner per person i året. Slike beløp kan uansett bare ha en begrenset virkning på et lands fattigdom, demokratisering og økonomiske utvikling.

Dette illustrerer den store avstanden det ofte er mellom retorikk og realiteter i utviklingsdebatten. Målene blir for store i forhold til ressursene. Tusenårsmålene om mindre fattigdom og barnedødelighet, menneskerettigheter, fred og sikkerhet, osv. er urealistiske. Men solidariske visjoner skal vi ikke være flaue av.

Østerud hevder at bistanden ikke har bidratt til økonomisk utvikling. Han peker på bl.a. Singapores utvikling, som skjedde uten bistand. Men han glemmer Sør-Korea og Taiwan, som var helt avhengige av amerikansk bistand for å sette gang i utviklingen. Bistanden har direkte bidratt med økonomisk vekst på mellom en halv og én prosent av Afrikas årlige bruttonasjonalprodukt, i forhold til hva veksten ville vært uten bistand. Det er i seg selv ikke noe ubetydelig resultat, selv om det ikke har vært nok til å forhindre en økonomisk nedgang per innbygger på grunn av den høye befolkningsveksten.

De viktigste resultatene av bistanden finner vi på andre områder. Det er rett og slett galt at bistanden, slik Østerud hevder, ikke har ført til nedgang i barnedødeligheten i fattige land. I utviklingslandene samlet har barnedødeligheten gått ned fra 240 per tusen i 1970 til 147 per tusen i 2004. For Afrika var nedgangen fra 243 til 174 per tusen. Det betyr at livet til mange millioner barn er reddet, noe som ikke ville ha skjedd uten bistand.

Innen utdanning har det vært en tilsvarende positiv utvikling. Fra mitt første opphold i Afrika i 1977 til i dag har det vært en eksplosjon i utdannelsesnivået og evnen til å lese og skrive. Bare fra 1999 til 2004 økte andelen barn i folkeskole i Afrika sør for Sahara fra 55 til 65 prosent. Støtte til utdanning for jenter og kvinner er trolig den mest effektive bistanden vi kan gi for å redusere fattigdom og fremme likestilling. Levealderen har også gått kraftig opp. I de fattigste landene har den gått opp fra 44 år på 70-tallet til 52 år ved tusenårsskiftet.

Det er riktig at bistanden har hatt liten virkning på den økonomiske utviklingen i store land som India. Likevel har bistanden vært viktig også i India. Landets barnedødelighet har gått ned fra 202 per tusen i 1970 til 74 per tusen i 2005. Det hadde vært umulig uten innføring av barnevaksiner og sukker/saltblandinger mot diaré. Disse hjelpemidlene er utviklet av Verdens Helseorganisasjon og Unicef, som sammen med andre bistandsorganer har samarbeidet med indiske myndigheter om å bruke dem i en helhetlig helsepolitikk.

Det er slett ikke noe paradoks, slik Østerud skriver, at bistand fungerer best i velfungerende land, og at land med dårlig styresett har større problemer med å utnytte bistanden godt. Det er en selvfølge. De landene som har størst behov for bistand er også de landene hvor utfordringene i utviklingssamarbeidet er størst. Det er dette som gjør bistand så vanskelig - og så viktig.

Det er å slå inn åpne dører å gjøre et stort poeng ut av at gode institusjoner er den kritiske variabelen i utvikling og fattigdomsbekjempelse. Det har vi har visst lenge. Det er derfor vi de siste par tiårene har lagt så stor vekt på institusjonssamarbeid og statsbygging i bred forstand. Samtidig er det vanskeligere å bygge institusjoner enn veier og helsestasjoner. Østerud sier at institusjoner er nær umulig å innføre utenfra. Men det betyr ikke at krefter utenfra ikke kan bidra. Land og institusjoner blir uansett påvirket utenfra, i positiv eller negativ retning. Spørsmålet blir om det har noen hensikt for oss som givere å prøve å ta del i påvirkningen.

Hvor velstyrte eller vanstyrte utviklingslandene er, avhenger av målestokken man bruker. Hvis demokratiutviklingen i lutfattige afrikanske land måles mot land vi liker å sammenlikne oss med, faller de selvsagt igjennom. Men en må være svært nærsynt for å overse overgangen fra diktatur og ettpartistater til parlamentariske valg og pressefrihet i mange afrikanske land. Det kan selvsagt diskuteres hvor mye bistandsgiverne har bidratt i denne prosessen, men at støtten til å styrke bl a parlamenter, ombudsmenn, riksrevisjoner og antikorrupsjonskontorer i mange tilfelle har bidratt i positiv retning, er jeg ikke i tvil om.

Østerud påviser ganske riktig at det i de rike landene tok det et par hundre år å utvikle gode samfunnsforhold og sterke demokratier. Også i afrikanske land vil det ta lang tid, kanskje flere generasjoner. Men betyr det at alt vi kan gjøre, er å sitte og se på?

Det er påfallende i hvor stor grad Østerud viser til rapporter og evalueringer Utenriksdepartementet og Norad har bestilt når han skal begrunne hvor ille det står til med bistanden. Samtidig mener han at bistandsmiljøet ikke er mottakelig for kritikk.

Evalueringen av norsk utviklingssamarbeid gjøres av eksterne og uavhengige miljøer. Det finnes vel ingen annen del av norsk statsadministrasjon hvor ekstern evaluering skjer så systematisk. De som mener at evalueringsvirksomheten ikke er kritisk nok, bør ta en titt på noen av rapportene, gjerne fra senere tid.

Østerud avslutter med å slå fast at det norske målet om å bruke en prosent av BNI til bistand "er helt sikkert skadelig". Det er lite i artikkelen som underbygger en så bastant konklusjon. Det er lite som tilsier at å bruke mindre, eller for den saks skyld mer, vil gjøre bistanden mer eller mindre effektiv. Bistandens effektivitet avhenger av andre ting enn størrelsen, blant annet hvilken utviklingspolitikk som føres og hvordan bistanden forvaltes. Og selvsagt av situasjonen i mottakerlandene. Problemet ligger verken i størrelsen eller i manglende resultater. Østerud skal ha takk for at han utfordrer oss til å bli mer realistiske i våre mål og bedre til å få resultatene ut til debatt og kritikk. Hvis vi blir mer realistiske, kan vi være stolte av bistandens resultater.