Bistanden virker, men ikke godt nok
Norge bruker hvert år omkring 20 milliarder kroner på bistand. I en ny rapport fremlegger Norad for første gang en analyse av resultater av hele bistanden. Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim mottar i dag rapporten av Norads direktør Poul Engberg-Pedersen.
- Hovedkonklusjonen er at mange mennesker har fått et bedre liv som følge av den norske bistanden. Men det finnes ikke helnorske resultater. Det er menneskene, institusjonene, bedriftene og myndigheten i utviklingsland som produserer resultater. Bistanden kan bare bidra. Norsk bistand gir best resultater når politisk dialog, faglig engasjement, penger og konkret innsats virker sammen i en langsiktig ramme, sier Norads direktør Poul Engberg-Pedersen.
Rapporten tar for seg viktige temaer og sektorer i norsk bistand: helse, kvinner og likestilling, miljø, energi, utdanning, næringsutvikling, styresett, og humanitær bistand. Den er basert på evalueringer, gjennomganger, tiltaksrapporter og internasjonale kilder. Den undersøker den globale utvikling, bistandens bidrag og Norges innsats. Bistanden til Zambia har fått en spesiell oppmerksomhet, og rapporten er illustrert med eksempler på gode og mindre gode resultater av bistanden. Resultatrapport 2007 skal bidra til å oppfylle kravet fra Stortinget, regjeringen og Riksrevisjonen om bedre informasjon om resultater av den aktive utviklingspolitikken og den store norske bistanden.
Engberg-Pedersen sier videre at den internasjonale bistanden synes å ha relativt lite innflytelse på økonomisk vekst i fattige land, men er viktig for menneskers og staters overlevelse og utvikling. Fattige mennesker nås med humanitær bistand og støtte til blant annet helse og utdanning. All bistand har potensial til å bidra til statsbygging, og dessverre også til å holde udemokratiske og undertrykkende regimer i live. I et utviklingsperspektiv er et dårlig styresett å foretrekke fremfor ikke noe styresett i det hele tatt. Uten stater, ingen utvikling.
- Om utviklingen blir bra eller dårlig, er det hovedsakelig lokale krefter som bestemmer. Vi må være realistiske i våre mål og fokusere på forbedringer for de fattige og undertrykte, både direkte og indirekte via næringsutvikling, statsbygging og fredsbygging. Når vi tar utgangspunkt i de faktiske resultater, kan vi gjøre bistanden enda mer effektiv, sier Engberg-Pedersen.