Kvinner er mest sårbare i kriser
Kriser av alle typer rammer ofte kvinner hardere og på andre måter enn menn. Seksuelle overgrep under krigføring, vannmangel, lav kredittverdighet og en mangelfull tilgang på offentlige tjenester, er eksempler på dette. Likevel overses disse kvinne-spesifikke situasjonene ofte av givere, frivillige organisasjoner og lokale myndigheter i kriserammede land.
Dette er noen av funnene i rapporten "Kvinners rolle i humanitære katastrofer: Utfordringer for norsk politikk". Rapporten ble utarbeidet i etterkant av et arbeidsseminar arrangert av Norad og UD i november. Seminaret ble holdt for å gi innspill til en egen prosjektgruppe opprettet av utenriksministeren, som skal vurdere forebyggingsmuligheter for humanitære katastrofer.
Tverrfaglig om kriser
På seminaret deltok personer fra blant annet Norsk institutt for by- og regionsforskning, Røde Kors, Universitetet i Stavanger, PRIO og United Nations Human Settlements. Gjennom forskjellige innlegg belyste deltakerne kvinners situasjon i kriser fra ulike faglige ståsteder. Eksemplene nevnt ovenfor gjelder både kvinner som lever under konflikter eller naturkatastrofer, i byer eller på landsbygden.
Hovedproblemet er at kvinner har færre muligheter til å endre sin situasjon, fordi de generelt har mindre innflytelse i bestemmelsesprosesser enn menn. Ett eksempel som ble nevnt var at kvinner kan ha vanskeligere tilgang på tjenester og ressurser i flyktningleirer, fordi menn som oftest står for fordelingen. Det har hendt at kvinner har måttet selge seksuelle tjenester for å få tilgang på disse ressursene.
Kvinner som ressurser
Samtidig viser erfaringer at kvinner har særskilte ressurser til å håndtere kriser lokalt, som også er meget verdifulle i hjelpearbeid. Deltakerne mente derfor at både givere, frivillige organisasjoner og lokale myndigheter i kriseområder, må styrke sitt kvinneperspektiv. Resten av seminaret gikk med til å drøfte hvordan et slikt perspektiv i større grad kan inkluderes i humanitær bistand, prosjekter og programmer. Oppsummert ledet dette til følgende konklusjoner:
1. Arbeidet med å dokumentere hvordan kvinner rammes i katastrofer, må fortsette. Her er det også viktig å skille mellom data i forhold til menn og kvinner, for å identifisere kjønnsspesifikke problemer.
2. Kvinneperspektivet må gjøres gjeldende på alle nivåer av hjelpearbeidet, fra planlegging til utførelse. Kvinner må også inn i ledende posisjoner, både hos organisasjoner og myndigheter.
3. Lokale kvinneorganisasjoner må i langt større grad inkluderes i det humanitære arbeidet. Både givere, organisasjoner og lokale myndigheter må vurdere hvordan kvinner og deres kunnskaper kan utnyttes som ressurs.