Resultater så langt i bistanden
- Vi evaluerer oss selv kontinuerlig, men dette er det første samlede forsøket på å rapportere om resultatene av den norske bistanden de siste 30-40 årene, sa Norads informasjonsdirektør Eva Bratholm til forsamlingen av forskere, organisasjonsfolk og presse som var møtt frem under lanseringen av Norads første samlede Resultatrapport, mandag 26.11.07.
En politisk og faglig debatt mellom medlemmer av Stortingets Utenriksomité og ledende fagfolk innen bistandsfaget lanserte rapporten som mange i bransjen har ventet på. Overraskende stor enighet omkring mål- og resultater dominerte blant de politiske deltagerne, fra Frps Morten Høglund til Arbeiderpartiets Marit Nybakk. Også fagekspertene var udelt positive til bransjens forsøk på åpenhet i forhold til egne resultater.
Ikke et regnskap
Norads direktør, Poul Engberg-Pedersen, understreket at dette ikke dreier seg om et regnskap, men en analytisk rapport, basert på evalueringer, gjennomganger, tiltaksrapporter og internasjonale kilder. Rapporten forsøker å svare på sentrale spørsmål som man ønsker å formidle full åpenhet om, som hvor bistanden går, hvem brukerne er, og ikke minst, hvor relevant bistanden er.
Norge - en viktig brikke internasjonalt
- Norge er en relativt liten giver, med 3 % av total internasjonal bistand, men vi kan gi viktige bidrag og påvirke politikk og utvikling lang utover pengene som gis, fastslo Norads direktør. Mens det er umulig å føre regnskap og forfølge pengene i detalj, er det likevel mulig å følge pengene et godt stykke på vei. Bistanden har liten inflytelse på økonomisk vekst, men er viktige for fattiges overlevelse og staters utvikling.
Gode og dårlige resultater innen fredsarbeid
Rapporten hevder at arbeid for fredsutvikling er sentralt idét erfaring viser at det er umulig å få til utvikling uten en velfungerende stat.
Norge bidrar med ½ til 1 mrd i bistand til sårbare stater. Nødhjelp til Pakistan etter jordskjelvet i 2005, styrking av staten i Sudan, Sierra Leone, Irak, de palestinske områder, Afghanistan, Indonesia, Øst-Timor og sentral-Afrika er blant de gode resultatene Norge har bidratt til. Rapporten er også åpen om mindre gode resultater, forårsaket b.l.a av den manglende kunnskapen om konfliktens dynamikk når det gjelder bistand til Øst-Timor etter uavhengigheten i 2002.
Kvinner - mainstreaming eller targeting?
Skal kvinners rettigheter prioriteres som et eget satsningsområde på lik linje med utdanning og helse, i.e. targeting, eller integreres i det øvrige arbeidet for utvikling som nå, i.e. mainstreaming? Spørsmålet besvares ikke i rapporten, men den innrømmer at bistanden til kvinners utvikling ikke har lykkes. Enkeltprosjekter som Grameen Phone i Bangladesh har trukket opp gjennomsnittet, der 4000 kvinner på landsbygda tjener på å låne ut mobiltelefoner og virksomheten utgjør den nest største skatteyteren i Bangladesh.
Etterspurt kunnskapsoverføring
Norge har mye å bidra med når det gjelder erfaringer om vannkraft og forvaltning av oljeressurser, men den faglige bistanden har vist seg å være vanskelig. Mest vellykket har oljebistanden vist seg å være når den er kommet tidlig inn, som i Mosambik og på Øst-Timor. Engberg-Pedersen nevner spesielt bistanden til Øst-Timor, der Norges oljeforvaltning har tjent som modell, som et eksempel på hvor konsentrert bistanden må være for å være vellykket.
Ikke godt nok
Norad har ønsket å være ærlig, og sier med rapporten at "bistanden virker, men ikke godt nok".
Ifølge Norads direktør gir bistanden best resultater når politisk dialog, penger og faglig engasjement virker sammen. Systemet for mål- og resultatstyring av bistanden har vist seg å være for svakt. I tillegg har det vist seg å være vanskelig å vurdere ulike bistandsformer og kanaler opp mot hverandre.
- Dette viser at vi ikke vet nok, erkjente Norads direktør før han kastet ballen over til Miljø- og Utviklingsministeren.
Politikk viktigere enn bistand
- Utdanning og helse er forutsetninger for å få til utvikling ellers i samfunnet, derfor er bistand viktig, påpekte ministeren. Forholdet mellom de relativt beskjedne pengestrømmene fra bistanden og de virkelig store i politikken viser seg i eksempel som Zambia der 40 år med bistand ikke har gitt utvikling for folk flest. Zambia har et stort potensiale for utnytting av egne naturressurser i kobbergruvene, som lenge var på utenlandske hender. Solheim fremførte sitt yndlings-motto om at "de små pengene må brukes til å forfølge de store", med referanse til bistanden som instrument for å påvirke en bedre forvaltning innen olje og andre naturressurser som kommer hele folket til gode.