Parisagendaen - hvor effektiv er den for likestilling?

Første uken i september samles politikere, byråkrater og det sivile samfunn i Accra, Ghana for å diskutere hvordan Parisagendaen har blitt gjennomført og hva som kan gjøre bistanden (mer) effektiv.

Hvor blir utviklingsmålene av i bistandseffektivitetsdiskusjonen? Hvem driver frem kvinners rettigeter og fattigfolks krav? Blir disse spørsmålene glemt i strevet med å koordinere, harmonisere og "accountabilitere"?

Som et bidrag til kunnskapsgrunnlaget for debatten har Norge sammen med Nederland, Irland og Storbritannia finansiert seks landstudier som har sett på hvordan likestillingsspørsmål, menneskerettigheter og sosial inkludering blir ivaretatt i den nye bistandsdagsordenen. Landstudiene omfatter Bangladesh, Bolivia, Kenya, Sierra Leone, Uganda og Vietnam.

Funnene fra studiene gir grunn til ettertanke og kanskje motivasjon for å justere kursen:

Eierskapsprinsippet er ikke etterlevd gjennom bredt forankring i sivilt samfunn og akademia. Det gjør at en mister viktige rettighetsperspektiver.
Landenes likestillingsforpliktelser forblir i stor grad en policymålseting som ikke får sitt motsvar i kapasitetsbygging i fagdepartementet, sektorer eller programmer. Mest vellykket har likestilings- og rettighetstematikk vært når det er knyttet mot et resultatbasert rammeverk og når det er fulgt av en desentralisering og politisk interesse.
Gjensidig forpliktelse har en tendens til å fokusere for smalt på bistandsadministrasjon og dermed mister en muligheten til å løfte frem likestillings og MR spørsmål og for eksempel styrke de underliggende institusjoner og organisasjoner.
Ledelse for resultater gir en strategisk åpning for å integrere sosiale målsetninger, men dette er ikke tilstrekkelig analysert og integrert med den konsekvens at utviklingsresultatene uteblir.

Giverne har ikke hatt en helhetlig og omforent tilnærming til integering av likestilling. "Sterke" givere har ikke prioritert dette og givergruppen har ikke hatt tilstrekkelig forkjempere for denne tematikken.

Oppsummering:

Studiene viser at det kan spores en økt oppmerksomhet rundt likestilling og menneskerettigheter på politikknivå, men implementeringen og resultatrapporteringen på disse områdene henger etter. Både partnerlandene og giverne må ta sin del av ansvaret for at denne tematikken så lang ikke har funnet sin rettmessige plass i bistandssamarbeidet. Studiens synteserapport gir 9 anbefalinger om hvordan dette kan gjøres. En bistandsagenda som inkluderer sivilt samfunn, donorer som bygger kapasitet på likestilling og går i bresjen, en større vekt på det globale MR rammeverket og resultatfokusering med godt statistikkgrunnlag er noen av faktorene som må til i følge studien.

Les rapportene i fulltekst:

Making aid more effective through gender, rights and inclusion - evidence from implementing the Paris declaration

Analytical summary.pdf
Additional case studies.pdf
Bangladesh country study.pdf
Kenya country study.pdf
Sierra Leone country study.pdf
Uganda country study.pdf
Vietnam case study.pdf