- Sammenblanding i Aftenpostens artikkel om forskning og bistand

Av  Anne Wetlesen, seniorrådgiver i Avdeling for helse, utdanning og forskning. Debattinnlegget stod på trykk i en forkortet versjon i Aftenposten 10. november 2011.

I et nyhetsoppslag i Aftenposten den 8. november omtales Norads nylig fremlagte evalueringsrapport om forskning på norsk bistand. Oppslaget inneholder noen påstander som må kommenteres.

At Norad ikke bruker Evalueringsavdelingens (EVAL) rapporter som grunnlag for nye beslutninger om bistand må bero på en sammenblanding av begreper. Den refererte rapporten omfatter nemlig ikke EVALs arbeid, og det finnes ingen konklusjon om at evalueringer ikke blir brukt. Tvert imot har vi mange eksempler på at våre evalueringer har ført til endringer i hvordan bistand praktiseres.

I Aftenpostens artikkel skilles ikke mellom evalueringer, oppdragsforskning og det som omtales som «fri forskning». Evalueringer bruker i økende grad forskningsmetoder og forskningsmiljøer til å utføre evalueringene, men de skal evaluere effektiviteten av bruken av bistandspengene slik at vi kan lære av det. Oppdragsforskning omfatter mye mer enn evalueringer. Og det er dette området den omtalte evalueringsrapporten diskuterer; oppdragsforskning kontra fri forskning – på bistand.

Aftenposten refererer at ”fraværet av uavhengig forskning om bistand er slående og problematisk”. Rapporten konkluderer imidlertid med at det ikke er mengden forskning som er problemet, men etterspørselen etter resultatene.

Spørsmålet om i hvilken grad forskning generelt brukes av byråkrater og andre aktører innen bistanden, for eksempel de frivillige organisasjonene, er betimelig. Flere hundre millioner kroner av Norads budsjett brukes årlig til å finansiere forskning av relevans for bistand. En stor del av dette kanaliseres gjennom Norges Forskningsråd, for å sikre konkurranseutsetting og kvalitet. Gjennom disse tiltakene bidrar Norge til den globale kunnskapsutviklingen som vi anser som helt nødvendig for å kunne bidra til riktig utvikling.

Et eksempel er det stor vaksineforskningsprogrammet GLOBVAC. Skal denne kunnskapen bli til handling må den imidlertid ofte syntetiseres, oversettes og bringes inn til de som lager politikk eller utfører aktiv bistand. Her kan oppdragsforskning, der altså det konkrete spørsmålet blir stilt av oppdragsgiver, være et viktig virkemiddel.