Bistandens ømme punkter
Av Ivar Evensmo, seniorrådgiver for sivilt samfunn og media, avdeling for sivilt samfunn, Norad.
For det første, hvor begynner og slutter egentlig Norges ansvar for de globale fellesgodene? Den opplyste egeninteressen har vært et hovedargument for å ta utviklingspolitikken høyt opp på den globale arenaen, med mange politiske utspill som har vakt betydelig internasjonal interesse. Men er det riktig å bruke så mye utviklingspenger på slike tiltak? Gravdal skriver om det meningsløse i ”at norske skattekroner tilsvarende kanskje en dags inntekt fra brasiliansk oljebransje skal sendes inn i en økonomi som snart er like stor som Frankrikes… Og at det er grenseløst provoserende å se den luksusen overklassen i mange utviklingsland velter seg i”. Dette kan jeg si meg enig i, men det er også provoserende at store, rike land ikke bidrar mer til viktige klimatiltak som bevaring av regnskogen, internasjonale vaksinefond, og mot skatteparadiser og ulovlig finanstransaksjoner. Da kunne Norge ha frigjort en større del av sin utviklingshjelp til målrettet innsats for den fattigste milliarden mennesker, hvorav mer enn et flertall nå lever i mellominntektsland, som Brasil.
For det andre, er den uformelle økonomien med i regnestykket når Verdensbanken og andre snakker om imponerende økonomisk vekst i en del afrikanske land? Hvis ikke, kan tallene bli svært misvisende, gitt den uformelle økonomiens betydning. Det er viktig å se om veksten brukes til investering i nye produktive tiltak til gode for fattige i by og bygd eller primært til konsum for den rikeste 10 – 15% av befolkningen. Er det sannsynlig at veksten vil fortsette den dagen Kinas økonomi flater ut?
For det tredje, er vi i ferd med å frakoble det økonomiske utviklingsarbeidet fra støtten til menneskerettigheter og demokratisering - og i så fall ikke først og fremst på grunn av ny innsikt om slike sammenhenger - men fordi vestlige land er redde for å tape sin innflytelse i utviklingsland til nye internasjonale aktører? Dette kan motvirkes ved å prioritere støtte til økonomisk utvikling på områder som vi vet også fører til større deltakelse og mer rettferdig fordeling. Mediesektoren er et slikt eksempel på investeringer med mange positive effekter. Økonomiske beregninger viser at 10 % økning i mobilt bredbåndsnett gir ca 1,5 prosent økning i brutto nasjonalproduktet. Antallet mobiltelefoner i Afrika har økt fra 5 millioner til 500 millioner på ti år, hvorav ca 25% i dag er smarttelefoner. I 2015 vil 80% være det. Dette trigger leseferdigheter, øker folks informasjonstilgang, letter kommunikasjon og politisk deltakelse og styrker den demokratiske kontrollen.
Det er neppe særlig klokt for Norge – kjent og respektert for våre egalitære verdier – å tone ned kravet til omfordeling av makt og ressurser i land med ekstreme ulikeheter. Som et lite land må vi samarbeide med andre, men det er ikke uproblemtisk at vi har lagt vår utviklingspolitikk svært tett opp til de store internasjonale aktørene, som ofte har svært sammensatte motiver for sitt bistandsengasjement, i håp om at dette ville bidra mest effektivt til å løse de globale krisene innenfor klima, kapital og konflikt.
Utviklingsminister Holmås sier han vil ta utviklingspolitikken hjem og ned. Han vil prioritere omfordeling av makt og ressurser. Statsråden kan vise til erklæringen fra bistandstoppmøtet i Busan i desember 2011 hvis han vil prioritere partnerskap med utvalgte land og bevegelser som kjemper for verdier og en samfunnsutvikling som ligner mer på vår egen. Norads støtte til sivilt samfunn i Sør har allerede dette som et hovedprinsipp. Det er rimelig opplagt hva representanter for sivilsamfunn der (i sør?) vil svare om de blir spurt om en slik norsk politisk kursendring. Derimot er det mer usikkert hvordan næringslivet, inkludert delvis statseide tele-, olje- og kunstgjødselselskaper, vil håndtere en utviklingspolitikk som i økende grad vil irritere makthavere i viktige land for norsk eksport og investering.
Ivar Evensmo
Seniorrådgiver for sivilt samfunn og media
Avdeling for sivilt samfunn
Norad