Fortsatt tro på bistand
Fem fagfolk geleidet oss gjennom fem tiår da Norad så seg tilbake og stilte spørsmålet – hva har vi lært?
1960-årene: Modernisering, u-hjelp og teknologi
På 1960-tallet ble både direktoratet og Fredskorpset opprettet. I 1963 fikk vi en felles, nordisk bistandsavtale med Tanzania.
- Alt dette fikk en viss mediedekning, og det inspirerte oss. Vi skjønte etter hvert bedre enn at vi skulle kunne redde verden. Men det er viktig at mange mennesker blir berget av de 27,7 mrd som Norge bruker på bistand årlig, sa Kjell Mange Bondevik.
Det var i kraft av sin rolle i fredskorpsutvalgsrådet at Bondevik på 1970-tallet for første gang besøkte Afrika. Der fikk Bondevik, ifølge seg selv, se hvordan dårlig betalte norske fredskorpsdeltakere kunne utgjøre en forskjell.
- Jeg vet at bistand hjelper mennesker i nød, og det gjør ikke noe at det bare hjelper noen. Selv om vi gir en krone, men bare en 50-øring kommer frem, vil jeg fortsatt gi for vi har råd til det.
1970-tallet: Radikalisering og fattigdomsbekjempelse
Mens man på 60-tallet fylte opp med penger for å bøte på forskjellene, var man på 70-tallet i mye større grad opptatt av årsakene til fattigdom. Sigrun Møgedal var helsearbeider i Nepal på denne tiden.
- Vi opplevde et markert skille. Før kom vi med penger og teknologi. Når handlet det om å hjelpe folk til å hjelpe seg selv. Det var en periode der man gikk ut av institusjonene, en skjønte at en måtte ut til folk på bakken. Vi skulle hjelpe de fattigste av de fattige, sier Møgedal.
1980-tallet: Romantikken som forsvant
- Slik jeg tenker på det nå, var det på 1980-tallet at romantikken gikk ut av forholdet, forteller Ingunn Klepsvik, Norges nåværende ambassadør til Tanzania.
- Det ble mer realisme og for noen mer kynisme. Det var i dette tiåret kjønnsdimensjonen kom inn, og vi fikk restruktureringsprogrammer. Selv om sosialpolitikken hadde lykkes, var økonomien ute å kjøre.
For noen gikk restruktureringsprogrammene for langt. Tanzania forsøkte lenge å stritte imot de betingelsene som ble stilt. De nordiske landene forsøkte å støtte opp om landet, men hadde ikke nok kapasitet.
- Programmene var riktig for den økonomiske styringen var for dårlig, men konsekvensene var opprør, og vanskelige forhold.
- På 1980-tallet fikk vi Brundtlandkommisjonen, miljø kom opp som tema, gjeldskrise. Det var utrolig mye bevegelse. Utviklingsland hadde enormt stor tillit til sine gode giverland, og de stilte lite krav til bistanden de mottok.
I dagens Tanzania ser Klepsvik resultater av innsatsen.
- Det er fantastisk i Tanzania. Det er større selvbevissthet, større vilje til å definere egen politikk, til tross for at noen giverland synes det er dumt. Videre har vi mange folk med god kompetanse, de har 40 universiteter og mange barn går på skolen, men fortsatt er det stor fattigdom.
1990-tallet: Mottakeransvar og partnerskap
Da Per Grimstad ble direktør i Norad skrev han artikkelen Jeg tviler på bistanden. Det var noe som ikke stemte.
- Jeg begynte å sove dårlig på natta, følte at det var noe som ikke stemte med det vi gjorde. Jeg hadde vært mye i Afrika, og i Norad opplevde jeg at vi trodde vi skulle hjelpe folk som ikke var i stand til å vare på seg selv.
Grimstad jobbet frem tanken om mottakeransvar. Før den tid fantes mottakerorientering.
- Forskjellen på mottakerorientering og -ansvar var at i førstnevnte bestemte man seg for hva man skulle gjøre, og så orienterte man mottakere.
Det største problemet bistanden møter ute, er korrupte regjeringer, ifølge Grimstad, ettersom det for eksempel ødelegger for bilateral bistand fra stat til stat.
- Det som skjedde i Norad var fantastisk, men jeg har veldig dårlig samvittighet for er at vi ikke brukte mer energi på å banke det inn i oss selv; de vi jobber med er folk som er like smarte som oss selv, som har like mye kultur, sier Grimstad, og håper at fremtidens konklusjoner blir at utviklingssamarbeidet Norge drev med, var viktigere for oss enn for dem som mottok bistanden.
2000-tallet: Resultater og rettigheter
På 2000-tallet fortsatte tankene om eierskap og mottakeransvar fra tidligere. Ifølge Poul Engberg-Pedersen var det tre tendenser som preget dette tiåret. Det ene var byråkratisering blant annet iscenesatt gjennom Paris-erklæringen, det andre var sikkerhetspolitiske utfordringer etter 11. september 2001. Den tredje var globale fellesgoder.
- Jeg angrer på Afghanistan, vi har ikke fått til å bruke bistanden som et godt instrument her, slår Engberg-Pedersen fast.
Han mener også at Norge støtter for mange land.
- Vi skulle være så fleksible og gi til så mange land at vi ikke klarte å følge med på om bistanden var effektiv. På den måten var den skadelig.
Engberg-Pedersen var Norads direktør i en tid der resultater fikk et stort fokus. Her mener han at Norge bommer med den omfattende støtten til FN-systemet.
- FN som bistandsaktør er ikke effektiv. FN gir ikke gode nok resultater.
Hva tenker de om fremtidens bistand?
Sigrun Møgedal advarer mot å tenke på enkeltområder og ikke se helheten.
- Ingen land – ei heller Norge – har utviklet seg i nisjer. Det blir fordummende hvis vi ikke får til en diskusjon der ting henger sammen. Jeg tror også nye spørsmål vil reises av land som ikke nødvendigvis ansees som bistandsland. Diskusjoner om investeringer og delt ansvar ser vi igjen i mange andre debatter nå, som f. eks hiv. Hvem betaler for medisiner for de som er syke, og hvem har ansvaret for å hindre videre smitte? Noen land bør ta ansvar for noen områder. Det er min drøm, sier Møgedal.
- Jeg tror man må prioritere ennå strengere. Helse og utdanning er viktig. Uten helse blir folk bare en utgiftspost, uten utdanning er det begrenset hva du kan gjøre. Dette klarer ikke markedet å endre, bistanden må med. Vi må også bli over tid, det gir oss troverdighet, sier Kjell Magne Bondevik.
Per Grimstad understreker også viktigheten av langsiktig tenkning. I et møte med en finansminister ble han fortalt at ministeren hadde vært nødt til å gjøre om på hele sitt budsjett etter at Norge fikk en ny statssekretær i et departement som hadde andre ideer enn sin forgjenger.
- De må selv få sette sin politikk, slår Grimstad fast.
Poul Engberg-Pedersen sier at vi må holde fast i det humanitære – solidaritet og nestekjærlighet.
- Bistanden skal føre til noe for mennesker der ute. Vi må for eksempel kunne forklare godt nok hvorfor vi bruker så mye penger i Brasil.
- Utviklingsland har ikke råd til amatører. Vi blir nødt til å være der langsiktig, sier Engberg-Pedersen, som samtidig roser et viktig prinsipp for norsk utviklingspolitikk.
- Jeg kjenner ikke noe land som er kommet lenger med koblingene mellom det menneskelige/humanitære i fattigdomsbekjempelsen og det globale.