Norsk global helseinnsats på trygg grunn
Innegget er skrevet av Paul R. Fife som er avdelingsdirektør i avdeling for helse, utdanning og forskning i Norad. Han var Norges styremedlem i vaksinealliansen GAVI i 2010-11. Innlegget ble publisert i Morgenbladet 8. juni 2012.
I kronikken ”Regjeringen bommer på målet” i Morgenbladet 25. mai skriver professor Ola Didrik Saugstad: ”I stedet for å basere seg på kunnskap om global barnehelse bruker Norge sine penger på en fiks idé”. Han referer til Stortingsmelding nr 11(2011-2012) ”Global helse i utenriks- og utviklingspolitikken”.
Den ”fikse ideen” er vaksinasjon. Saugstad må være en av ytterst få som mener vaksinasjon er en fiks idé. Få globale program har vært gjennom strengere evaluering enn nettopp det globale vaksineprogrammet. Konservative anslag angir at over seks millioner barn hvert år overlever barndommen nettopp på grunn av vaksinasjon – og at denne innsatsen vil redde mange flere liv i fremtiden. Vaksiner mot diaré og lungebetennelse – to av de store årsaker til at barn mister livet – er i ferd med å introduseres i verdens fattigste land. Gjennom pådriverarbeid, pengestøtte og innsats av norske fagmiljøer leder Norge an for at vaksinasjon skal være en grunnleggende rettighet og en gratis helsetjeneste for alle barn som del av myndigheters helseplaner.
Saugstad sier videre at ”norske politikere ikke må la Bill Gates styre agendaen”. Norge støttet vaksinearbeidet lenge før Gates stiftelsen kom på banen. Stortingsmeldingen er tydelig på at Norge støtter opp om Verdens helseorganisasjon som den sentrale normsettende internasjonale institusjonen innen helse. Stortingsmeldingen sier også at offentlig-privat samarbeid er nødvendig for å løse de store globale utfordringene. Vaksinealliansen GAVI er ett eksempel på hvordan Norge sammen med en rekke ulike partnere arbeider mot felles mål, og der man bygger på hverandres styrke samtidig som man styrer unna potensielle interessekonflikter. GAVI anses i dag som en av de aller mest veldrevne multilaterale institusjonene og en rekke evalueringer har dokumentert at GAVI jevnt over har levert fremragende resultater.
Ingen er uenig med Saugstad om at utdanning og likestilling – og også rent vann, sanitære forhold og ernæring – er grunnleggende for et friskt og produktivt liv og et livskraftig samfunn. Dette er områder som er høyt prioritert fra norsk side, og der enda mer kan gjøres med stor helse- og samfunnsgevinst særlig inn mot de store ungdomskullene. Saugstad har også rett i at 40 prosent av barn som dør før de er fem år dør i nyfødtperioden, og at andre virkemidler enn vaksine her er nødvendig – men han tar helt feil i sine påstander om at stortingsmeldingen eller norske myndigheter overser dette faktum.
Det virker i grunn ikke som at Saugstad har fulgt med i Norges helsearbeid de siste fire-fem årene, der man har bidratt til å øke kunnskapen om hvorfor barn dør, og hvordan dette effektivt kan forebygges. I tillegg til den betydelige multilaterale innsatsen fokuserer helseprogrammene i India, Pakistan, Nigeria, Malawi og Tanzania på tiltak for å bedre fødselshjelpen og nyfødttjenesten, insentiver for at gravide skal benytte seg av tjenestene og oppfølging av de barna som trenger det mest. Senest i forrige uke, i forbindelse med en helsekonferanse i Oslo, annonserte utenriksministeren at Norge vil bidra til at to til fire land oppskalerer mødre- og nyfødttjenester på en effektiv og bærekraftig måte.
Norges kanskje største bidrag - som Saugstad overser - er drahjelpen for å få på plass og satt ut i livet den globale strategien for kvinners og barns helse vedtatt av FNs generalforsamling i 2010. Generalsekretæren Ban Ki-moon har gjort mødre- og barnehelse til en av sine prioriteringer og strategien har ført til mobilisering av over 40 milliarder dollar fra tradisjonelle bistandsgivere, sivilt samfunn, private aktører og ikke minst fra nasjonale myndigheter i lav- og mellominntektsland. Den norske pådriverinnsatsen for dette blir gjenstand for en uavhengig evaluering som igangsettes av Norads evalueringsavdeling i 2012.
Norge er kun en av mange aktører innen global helse, men satsinger på noen prioriterte områder har ført til at Norge kan påvirke de virkelig store. Aktivt politisk, diplomatisk og faglig engasjement for å fremme noen utvalgte områder er et bevisst valg som har stor oppslutning. Det å prioritere må ikke forveksles med at den vitenskaplige analysen som ligger til grunn er mangelfull. Norge kan gjøre mye, men ikke alt, innen bistand. Et solid kunnskapsgrunnlag og gode analyser er en forutsetning for å ta gode valg. Saugstad bør ta seg tid til å reflektere over egne utspill, og om de er fundert på en vitenskapelig analyse som holder mål.