Internasjonalisering er viktig
Seniorrådgiver Jorun Nossum og underdirektør Edle Hamre i Norad har skrevet et tilsvar til innlegg fra fire norske professorer i Dagsavisen 3.10. Innlegget stod på trykk i Dagsavisen 22.10.2013.
Fire norske professorer argumenterer i Dagsavisen (3/10) for at kvaliteten på afrikansk forskning bør styrkes ved økt internasjonalisering. Videre hevder de at norsk bistand fører til det motsatte - en økende isolering av forskere i Afrika. Norad er enig i at internasjonalisering er viktig for å øke kvaliteten på forskningen. Professorene viser til to sentrale virkemidler for dette,- utdanning av Master- og PhD-kandidater i utlandet, og internasjonalt forskningssamarbeid. Det er nettopp disse to virkemidlene som representerer hovedinnsatsen for norsk bistand til høyere utdanning og forskning. Problemet er at «utdanning i utlandet» for professorene virker å være ensbetydende med «utdanning i Norge». De argumenterer for at bistand til institusjonsbygging i Afrika skal knyttes tettere med utdanning og forskning i nord. Internasjonalisering for Afrika er ikke ensbetydende med å se nordover. Det burde det ikke være for norske fagmiljøer heller.
Norad har lansert et nytt program for kapasitetsutvikling for høyere utdanning og forskning for utvikling ( NORHED ). Prosjekter under NORHED, i likhet med tidligere programmer, baserer seg på internasjonale partnerskap mellom akademiske miljøer. Alle prosjekter har minst én norsk partner, fordi norske miljøer kan bidra med relevant kunnskap og erfaring. Universitet for miljø- og biovitenskap på Ås, hvor tre av artikkelforfatterne jobber, er involvert i 15 av disse prosjektene.
Programmet oppfordrer også til regionalt samarbeid. Resultatet er utdannings- og forskningssamarbeid mellom Uganda, Etiopia og Sør-Sudan, eller Pakistan, Bangladesh og Nepal. Tilbakemeldingene fra forskerne er at dette gir muligheter til felles tilnærming på felles problemstillinger, i egen region. Siden prosjektene ikke har startet opp ennå, er det ikke grunnlag for å påstå at endringer skal ha ført til en isolasjon av afrikanske forskermiljøer. Dersom det skulle være riktig at norsk bistand har ført til isolasjon av afrikanske forskere, må det hovedsakelig skyldes virkemidler som er benyttet frem til nå. Altså det samme som artikkelforfatterne ønsker mer av.
Student- og forskermobilitet er viktig for utdannings- og forskningskvaliteten. Det er også riktig at det i større grad oppfordres til at studenter kan ta en grad i eget land eller region. Tidligere var ikke det et realistisk alternativ for ungdom i mange afrikanske land. De måtte reise ut, med det resultatet at bare et fåtall fikk en slik mulighet. Det er også derfor Norge har støttet utvikling av utdanningsprogrammer i utviklingsland. Samtidig er det fortsatt mulig for studenter å ha et opphold ved utenlandske institusjoner gjennom norsk finansiering, dersom det ikke finnes relevante og gode nok programmer, miljøer og ressurser i eget land eller region. Et slikt opphold kan, men må ikke, være i Norge. NORHED legger opp til fleksible ordninger. For en ung akademiker fra Uganda kan et studieopphold i Sør-Afrika være vel så relevant som Ås. Kvoteordningen gir også mulighet for utdanning i Norge, i relativt stort volum. Denne ordningen er under evaluering. Målet er mer kunnskap om hva som virker og ikke virker. Når professorene skriver at fremtiden er usikker, ligger jo dette i evalueringens natur. Det er lite hensiktsmessig å evaluere noe, hvis man ikke samtidig er villig til å gjøre endringer basert på ny kunnskap.
Parallelt med kompetanseheving må forholdene legges til rette for en akademisk karriere etter endt utdanning. For norsk bistand er det et mål at personer som får utdanning gjennom Norad-finansierte ordninger, skal kunne bidra til utvikling i eget land eller region. Det kritiske spørsmålet er hvordan individuell ekspertise kan oversettes til institusjonell styrke. Mange av universitetene i Norges samarbeidsland trenger styrking når det gjelder tilgang til kunnskapskilder, teknologi, forskningsadministrasjon og ledelse. Vi sikter mot en helhetlig tilnærming for å styrke universitetene, fordi utdanning for enkeltindivider i utlandet ikke er tilstrekkelig.
Norge er en liten aktør på den globale utdannings- og forskningsarenaen. Artikkelforfatterne viser til at afrikanske universiteter i liten grad markerer seg på den samme arenaen. Det har de rett i. Bistand fra Norge og andre aktører kan bidra med innsatser på enkeltområder, men i det store og hele må utvikling av en sterk akademisk sektor være et resultat av en villet og prioritert nasjonal og regional politikk.