Usynlighetens pris
Innlegg av Gisle Hagen, seniorrådgiver i Norads seksjon for likestilling og rettigheter. Innlegget stod på trykk i Klassekampen 31.12.2012.
Dermed mangler den enkelte en formell identitet som gir adgang til helse, utdanning, migrasjon, valgdeltakelse og beskyttelse mot overgrep. Dernest mangler grunnlaget for statistikk og samfunnsplanlegging.
Hvordan kan myndigheter dimensjonere et skoletilbud hvis en ikke har pålitelige data om hvor mange som fødes, slik at de kan lage prognoser? Hvordan kan en migrant få sin søknad om asyl eller opphold vurdert på saklig grunnlag når det ikke kan fastslås hvor og når vedkommende er født? Det blir nesten meningsløst å snakke om fremme av menneskerettigheter og godt styresett i land som ikke har robuste institusjoner for fødselsregistrering.
I økonomier som vektlegger vekst og fordeling, som Brasil og Vietnam, griper myndighetene fatt i dette. I mange fattige land er imidlertid trenden motsatt; i Afrika sør for Sahara anslår organisasjonen Plan at 66 prosent av barn under fem år ikke er registrert. De mest dramatiske utslagene av dette har vi sett i Uganda, hvor barn bortført av Lords Resistance Army ikke ble gjenforent med sine familier på grunn av manglende formell identitet, eller i Ghana hvor kakaoindustriens menneskesmuglere ikke kan straffeforfølges fordi ingen offentlige systemer fastslår et barns alder.
Årsakene til dette ligger i en vev av praktiske, økonomiske og politiske hindringer. De «seigeste» hindringene å overvinne antas å ligge i diskriminering av kvinner. Selv om landets lover pålegger husstanden å registrere barn, tilsier praksis i land som India, Laos, Nepal og Pakistan at ved hjemmefødsler er det familiens overhode som må foreta registreringen. Dette er normalt faren eller den eldste mann i huset, og dermed uteblir registreringen.
En annen forklaring er at det i mange land koster - selv om FN har vedtatt at medlemslandene plikter å ha gratis fødselsregistrering. I fattige familier med marginal økonomi, kanskje uten tillit til det offentlige, mangler insitamentet til å betale.
Når staten og det offentlige ikke når fram, blir gapet i noen grad dekket av de frivillige organisasjoner, hver med sine metoder. Ofte er disse løsrevet fra nasjonale institusjoner innen helsevesen, utdanning, justisvesen og statistikk som har ansvar for samfunnsbyggingen. Resultatet blir fragmentert og upålitelig.
Allerede i 2007 skrev en gruppe samfunnsforskere i tidsskriftet «the Lancet» om dette. Siden den gang har noe skjedd, men ikke nok. Det internasjonale initiativ for å bedre kvinners og barns helse bruker norske bistandspenger på å forbedre medisinske fødselsregistre, og har som mål nummer en innen 2015 at alle land skal ha fungerende registreringssystemer. Disse erfaringene må brukes i samfunnsbyggingen av andre samfunnsområder enn helse, for som Desmond Tutu sier: «Almen fødselsregistrering er umulig å unnlate, men mulig å oppnå».