Utviklingslandene utvikler seg raskest
FNs utviklingsprogram (UNDP) lanserte denne uken årets Human Development Report med indeksen som måler et lands evne til å gi befolkningen muligheter til å bedre sine liv. Denne rapporten har FN kommet med siden 1990, og årets rapport ser særlig på den raske veksten i sør. Rapporten anbefaler at den raske veksten må følges opp med et sterkere fokus på å fremme menneskelig utvikling og investere i velferdstiltak.
- Selv om sysselsetting og en energisk privat sektor gir vekst i mange fattige land, så er det viktig å huske på at staten spiller en helt sentral rolle overordnet styring og for å fremme en mer rettferdig fordeling og tilgang til helse og utdanning for alle. Staten har også den viktigeste rollen når det gjelder å beskytte og hjelpe befolkningen sin mot den største faren mot menneskelig utvikling, nemlig klimakatastrofer, sier Paul Fife, avdelingsdirektør for helse, utdanning og forskning i Norad.
Vekst og økte forskjeller
Rapporten peker på at alle land gjennom det siste tiåret har kunnet vise til stadig bedre
resultater på områdene utdanning, helse og inntekter, målt i indeks for menneskelig utvikling. Tross økonomisk vekst øker forskjellene i inntekt i de fleste regioner. Flertallet av verdens fattigeste bor nå i middels rike land som til dels opplever betydelig vekst.
- De fattige landene har fått sterkere økonomi, men samtidig øker forskjellene mellom fattig og rik, sier Utviklingsminister Heikki Eidsvoll Holmås. Rapporten slår fast at for å få en menneskelig utvikling trengs også målrettet politikk for å utjevne sosial ulikhet, sier Holmås.
Likestilling, ungdom og klima er viktig framover
Rapporten for 2013 peker på fire konkrete satsingsområder for å opprettholde utviklingen: å sikre større rettferdighet, også i et kjønnsperspektiv, å gi innbyggerne, ikke minst de unge, større mulighet for å bli hørt og for å delta, å møte miljøbelastningene og å håndtere demografiske endringer.
Rapporten etterlyser institusjoner i det globale styringssystemet som kan fremme en mer rettferdig verden, med mindre forskjeller. Den peker på foreldede strukturer som ikke avspeiler den nye økonomiske og geopolitiske virkeligheten, og reflekterer over alternativene i en ny æra for partnerskap. Den peker på det globale sivilsamfunnets rolle som en pådriver for åpenhet og ansvarliggjøring, og for større beslutningsmyndighet til dem som berøres mest av de globale utfordringene, og som ofte er de fattigeste og mest sårbare menneskene i vår verden.