Kronikk: Vi bør gi mer penger direkte til de fattige
Av Bård Vegar Solhjell, direktør Norad, og Håvard Mokleiv Nygård, kunnskapsdirektør, Norad.
Tidlig på 2000-tallet startet brasilianske myndigheter et storstilt sosialt eksperiment i kampen mot fattigdom. Dersom foreldre sendte barna sine på skolen ville de få en månedlig sosialstønad, i kontanter, fra staten.
Brasil var blant de aller første landene i verden som prøvde ut et slikt delvis bistandsfinansiert program. I etterkant har slike programmer blitt populære og er i dag i bruk i en rekke forskjellige land. FNs utviklingsprogram har utviklet et digitale verktøy for å gi kontanter direkte til Ukrainere på flukt og Flyktninghjelpen gir kontanter til sultrammede så de kan kjøpe det de trenger av mat lokalt.
Det var mange motforestillinger mot å gi penger direkte til fattige på denne måten. Fattige ville rett og slett ikke bruke pengene på en god måte. De ville ødsle de bort på unødvendig forbruk eller, enda verre, drikke de opp.
Å bare gi penger direkte til fattige utfordret en grunnleggende myte i bistanden: gi en mann en fisk og han er mett i en dag, men lær ham å fiske, og han er mett resten av livet. Underforstått, mannen er fattig fordi han ikke kan fiske, så da må fokus for bistanden være å lære ham det.
Men slike stønadsordninger er nå utprøvd som bistandstiltak over hele verden, og programmene er grundig evaluert. Ingen bistandstiltak utenfor helsesektoren har vært gjenstand for like mye og like grundig evaluering som slike stønadsordninger.
Og konklusjonen? Det virker. Å ganske enkelt gi penger til fattige viser seg å være blant de mest effektive bistandstiltakene som finnes. Fattige vet selv best hva de trenger. Slike programmer har vist seg å redusere fattigdom, forbedre diett og matsikkerhet, styrke helse, øke skolegangen og ser til og med ut til å ha positiv effekt på likestilling.
Vi vet at dette virker fordi programmene har vært gjenstand for grundig evaluering med bruk av kontrollerte eksperimenter.
Hvorfor virker de? Fattige mennesker i fattige land er ikke fattige fordi de ikke kan fiske. Det var en historie og en myte vi laget for oss selv, men den holder ikke vann.
Når du er født i fattigdom er du født uten muligheter til å ta egne valg, eller uten frihet, som Amartya Sen sa. Du befinner deg i en fattigdomsfelle. Det revolusjonerende med sosiale stønadsordninger er at de kan bidra til å kortslutte fattigdomsfellene. Programmene myndiggjør, de setter folk i stand til å bestemme over eget liv.
Brukt rett, kan sosiale stønadsordninger legge til rette for at folk varig løfter seg selv ut av fattigdom. Det gir fattige muligheten til å leve kvalitativt sunnere, lengre og bedre liv, det gir dem muligheten til å gi sine barn bedre liv, og det gir dem mulighetene til å bidra til økonomisk aktivitet og vekst som kommer mange flere enn dem selv til gode.
Vi er generelt for dårlige til å prioritere i bistanden. Innen sektorer hvor det er meningsfullt kan vi se for oss et system hvor alle nye tiltak blir måt, i kostnadseffektivitet, mot sosialstønad. Dersom det å ganske enkelt gi penger direkte til fattige er forventet å være mer kostnadseffektivt enn et annet ofte mer komplisert tiltak, bør vi gå for det enkle heller enn det mer kompliserte. En slik prioriteringsmekanisme vil i seg selv være en betydelig innovasjon i norsk bistand, og gjøre at vi kan utrette mer med de pengene vi gir.
Norge økte støtten til sosiale sikkerhetsnett i bistanden under pandemien, men vi har fremdeles begrenset erfaring med finansiering av slike ordninger. Vi ser likevel mange muligheter for bruk av sosiale stønadsordninger på tvers av bistanden, som alternativ eller tillegg til dagens tiltak.
I både humanitære kriser og i langsiktig bistand kan vi bruke direkte kontantoverføringer for å redusere fattigdom. I klimabistanden bidrar sosialstønad både til klimatilpasning og for å realisere utslippskutt. Det kunne blitt et sentralt virkemiddel i kampen mot sult og for å sikre matsikkerhet. Stønadsordninger kan brukes for å oppnå sentrale mål innen utdanning og helse.
Ved å fokusere på utbygging av offentlige ordninger for sosialstønad kan vi bidra til institusjonsbygging, og vi kan dra nytte av innovasjon innen digital offentlig infrastruktur for å gjøre ordningene enda mer effektive. Blant annet mobilbank og digitale pengeoverføringer gjør implementeringen mye enklere.
Å bare gi penger direkte til fattige er både innovativt og potensielt transformativt. Og nå vet vi at det virker. Vi bør derfor gjøre mye mer av det i norsk bistand.