Kronikk: Av alle utfordringer afrikanske land står overfor, hva anser de selv som de viktigste?
Av Nikolai Hegertun, seniorrådgiver Norad og Ottar Mæstad, seniorforsker CMI / leder Development Learning Lab
Med flere samtidige kriser er det ikke enkelt å vite hvor norsk bistand skal sette inn støtet. Og med begrensede midler til rådighet er vi nødt til å stille oss tøffe spørsmål som: Hva er mest effektivt? Hva har vi forutsetninger for å gjøre noe med? Hva er våre komparative fortrinn? Men vel så viktig: hva er det mest vesentlige?
Få steder er krisekomplekset mer tydelig og følbart enn i Afrika sør for Sahara. I Norads prosjekt «Bistand frem mot 2030» har vi derfor stilt oss følgende spørsmål: Av alle utfordringer afrikanske land står overfor, hva anser de selv som de viktigste?
Vårt utgangspunkt var en genuin nysgjerrighet om hvorvidt norsk og internasjonalt utviklingssamarbeid gjenspeiler det som oppleves som de mest prekære problemene i Afrika sør for Sahara.
En annen motivasjon var den flengende kritikken som har fulgt i kjølvannet av «avkoloniseringsdebatten» i både akademia og i bistanden. Ifølge kritikerne utformes bistand fortsatt i uforholdsmessig grad på giverlands premisser, noe som gjenspeiles i prioriteringer, språk, relasjoner, beslutningsprosesser og bruk av kunnskap. I praksis betyr det et svært skjevt og lite likeverdig forhold mellom land og mennesker i Nord og Sør.
Vi inviterte derfor en rekke tunge kunnskapsmiljøer fra Uganda, Ghana, Kenya, Malawi og Sør-Afrika til å legge frem sitt syn på hva som er de viktigste utfordringene for sine land og regioner det neste tiåret. Vi gjorde dette gjennom en serie rundebord og konsultasjoner i samarbeid med forskningsinstitusjoner i landene.
Hva lærte vi?
Tre overordnede utfordringer gikk som en rød tråd gjennom våre konsultasjoner:
- Strukturell økonomisk omstilling – arbeidsplasser som gir en anstendig inntekt
- Ungdomsbølge – utnytte mulighetene som den skape.
- Politikk og gode institusjoner
Manglende strukturell omstilling av økonomien til mer høyproduktiv, industriell og flerfoldig aktivitet er et grunnleggende problem som ikke har blitt enklere å løse med årene. Få land har lykkes med industriutvikling som monner, produktiviteten i landbruket forblir lav, og mange av de som flytter til byene, arbeider i lavproduktive service-næringer. At kontinentet likevel har hatt perioder med sterk økonomisk vekst, skyldes i første rekke høy internasjonal etterspørsel etter råvarer.
Verdensbanken anslår at antall mennesker i arbeidsfør alder i Afrika vil øke med 70 prosent innen 2035. Hvis ikke kursen legges om, vil det ikke skapes mer enn 100 millioner nye jobber til disse 450 millioner menneskene. Når selv ikke Afrikas store vekstperiode på begynnelsen av 2000-tallet resulterte i flere jobber med en lønn å leve av, er mange unge i dag svært bekymret for fremtiden. Automatisering, kunstig intelligens og omlegging av internasjonale verdikjeder gjør ikke utsiktene særlig lysere.
Afrikas unge befolkning er en enorm ressurs. Afrika vil fra midten av dette århundret ha en formidabel demografisk fordel i forhold til andre regioner – i form av en stor arbeidsfør befolkning i forhold til andelen barn og eldre. Men ikke alle land har klart å utnytte det økonomiske potensialet som ligger i dette, og i noen land ser befolkningen ut til å bli gamle før de blir rike. En stor andel unge kan også bli en trussel for stabiliteten på kontinentet. Én viktig bekymring blant våre informanter var derfor om utdanningssystemet gir ungdom relevant kompetanse for å skaffe seg jobb og inntekt.
Det siste temaet som dominerte diskusjonene, var hva slags type institusjoner og hvilket «styresett» som leder til utvikling. Demokrati er fortsatt etterspurt, men det er for eksempel få som tror at demokrati automatisk vil lede til økonomisk vekst og utvikling.
Det er også verdt å merke seg at globale utfordringer som klima, hav og natur fikk liten eller ingen oppmerksomhet. Mange er riktignok opptatt av de synlige konsekvensene av klimaendringene, som avlingssvikt, ekstremvær eller endring i nedbørsmønster. Likevel ser det ut som de fleste mener at den beste veien ut av dette uføret er en sterkere økonomisk ryggrad og en mer differensiert økonomi som ikke er så sårbar for klimaendringer.
Hva sier spørreundersøkelser?
Vi har sammenlignet våre funn med det som kommer frem i større spørreundersøkelser. Både Verdensbanken og Afrobarometer gjennomfører jevnlige spørreundersøkelser om hva lokale eksperter og folk flest anser som de viktigste utviklingsutfordringene.
Det vi hørte i våre konsultasjoner rimer godt med resultatene fra disse. Både lokale eksperter og folk flest mener det aller viktigste er økonomisk utvikling med arbeidsplasser som gir en anstendig inntekt. Utvikling av landbruket og sikker tilgang på mat er en del av dette. Styresett/korrupsjon og utdanning er de nest viktigste utfordringene i Verdensbankens spørreundersøkelser blant nasjonale eksperter. Utdanning er viktig også for folk flest, men helse og bedre veier er enda viktigere. Vann er også blant de viktigste utfordringene, særlig om man spør de fattigste. Svært få mener at klima er blant de viktigste utfordringene. Og rene hav kom ikke engang med på den lange listen av alternativer man kunne velge mellom i disse undersøkelsene.
Hva betyr dette for bistanden?
For å prioritere bistandsmidler må vi også spørre oss hvor bistanden kan gjøre størst forskjell.
De tre temaene som ble rangert på topp i våre samtaler har det til felles at det er klare begrensninger på hva eksterne aktører kan endre på.
Styresett ble løftet frem som særlig krevende og noe landene selv må håndtere. Verdensbankens indikator for styresett viser ingen fremgang på «government effectiveness» i gruppen for lavere mellominntektsland, og svak nedgang for lavinntektsland i perioden mellom 1996 og 2019. I senere år har det kommet en rekke forslag til hvordan utviklingsaktører kan jobbe «politisk smart», men dette innebærer ofte en krevende balansegang og involvering med ulike koalisjoner og grupper for å endre maktbalansen og status quo.
Når det gjelder ungdomsbølgen, vet vi at mulighetene for en demografisk gevinst vil være større og komme tidligere om fødselsratene faller raskere enn de nå gjør. Prognosene tilsier at det enda vil gå flere tiår før det afrikanske kontinentet kan hente ut vesentlige gevinster gjennom en mindre forsørgerbyrde. Tiltak for å redusere fødselsratene er imidlertid et svært følsomt tema - og et tabu i bistandssammenheng.
Strukturell økonomisk omstilling har vært et viktig tema i utviklingssamarbeidet i mange tiår men har fått mindre oppmerksomhet ettersom bistanden har spredt seg på stadig flere tema. Det finnes ingen enkel oppskrift på hvordan man lykkes med dette. Mange faktorer må spille sammen, fra makroøkonomiske rammebetingelser til infrastruktur, kreditt, arbeidskraft med den rette utdanningen, for å nevne noe. Endring som monner er ikke mulig uten at myndighetene fører en økonomisk politikk over tid som stimulerer til den ønskede omstillingen. Ifølge våre informanter kan bistand spille en viktig rolle gjennom å støtte myndighetenes arbeid for bedre infrastruktur og mer yrkesrettet utdanning.
Det er fullt mulig at bistand kan gi raskere og mer håndfaste resultater på andre områder enn de som landene prioriterer høyest. Det kan utvilsomt være viktig for mange menneskers liv og velferd.
Men hvis vi mener alvor med retorikken om utviklingspartnerskap og etablerte prinsipper om bistandseffektivitet er vi nødt til også ha tydelig oppmerksomhet om det våre partnere mener er de viktigste utfordringene. Vi må derfor hele tiden spørre om det finnes virkemidler som kan støtte opp landenes egen innsats på disse områdene. Det som derimot anses som mindre viktig eller uvesentlig i landene vi samarbeider med, bør vi tenke oss nøye om før vi bruker pengene på.