Jon Lomøy presenterer resultatrapporten 2016

Sjekkes mot fremføring. 

• Det er 800 millioner grunner til å fortsatt jobbe med bistand. Tallet tilsvarer antall mennesker som lever i dyp fattigdom. Menneskene bak statistikken har drømmer og håp om en bedre framtid. Vi kan nå det ambisiøse målet om å avskaffe ekstrem fattigdom innen år 2030.

• Det som var riktig bistand i 2015 vil ikke være riktig bistand i 2030. Verden forandrer seg i stor fart og det krever at norsk bistand tilpasser seg i takt med endringene – samtidig som vi forblir langsiktige.

• Norsk bistand skal være langsiktig og fattigdomsrettet, men også smart og relevant.

  Det gjelder også for vårt bistandssamarbeid med det sivile samfunnet, som er en av våre viktigste partnere på utviklingsfeltet - som er tema for årets resultatrapport.

• Også sivilsamfunnets rolle er i endring – og debatteres ivrig blant det sivile samfunn og dets støttespillere.

• I året som har gått har det sivile samfunnets rolle i framtidens utviklingssamarbeid vært heftig diskutert verden over.

• For Norad er lanseringen av årets resultatrapport en viktig begivenhet.  Norsk bistand skal dokumenteres.

Norads tiende resultatrapport

• I år er det en ekstra stor begivenhet. Dette er den tiende resultatrapporten vi gir ut. At det er et såpass viktig og aktuelt tema som sivilt samfunn, som markerer ti-årsjubileet passer derfor bra.

• Rapporten er som vanlig delt i tre. Den første delen gir en analyse av sivilsamfunnets rolle i bistand og utvikling, den neste delen viser en rekke eksempler på hva vi i felleskap har fått til og den siste delen gir noen nyttige tall.

• Årets resultatrapport viser at norsk sivilt samfunn er en mangfoldig gruppe, og jeg vil gjerne slå fast det viktigste budskapet: De bidrar til virkelig gode resultater.

• Det er viktig fordi dere får mye penger: Andelen av bistanden som går til sivilsamfunns­organisasjoner er høy i Norge sammenlignet med andre land og Norge er blant de største giverne av bistand gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner.

Bistanden kanaliseres gjennom mange organisasjoner

• Over 20 % av norsk bistand går til sivilt samfunn. Dette har vært en stabil andel av norsk bistand de siste ti år. Mellom 2011 og 2015 ble nesten 33 milliarder kroner kanalisert gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner. I 2015 var det 7.1 milliarder. Det er mye penger – og det forplikter.

• I 2015 ga Norge bistand gjennom 992 ulike sivilsamfunnsorganisasjoner. Det sier noe om bredden i dette samarbeidet. Støtte gjennom og til sivilsamfunnet er en sentral komponent i stort sett alle land og temaer vi jobber med i utviklingssamarbeidet. Men det gir også grunnlag for et spørsmål: er det for mange?
  

• Mangfoldet er en åpenbar styrke, det gir rom for store og små, organisasjoner med en bred agenda og de mer spissede, men det reiser også spørsmålet om vi sprer oss for tynt. Rapporten gir oss anledning til å reflektere over dette og jeg håper vi får anledning til å diskutere fordeler og ulemper med en såpass sammensatt sivilsamfunnsstøtte.

Norsk versus lokal forankring

• Et annet interessant trekk ved dette er at de aller fleste sivilsamfunnsorganisasjonene som mottok mest bistandsmidler er norske.

• Bare 3 prosent av den totale bistanden går til det vi kaller lokale organisasjoner. (ikke norske og ikke internasjonale). 

• Igjen: den sterke norske forankringen er en åpenbar styrke. Men bør vi også spørre om måten vi jobber på tar nok hensyn til at dere har investert så mye og oppnådd så mye i kapasitetsbygging hos organisasjoner i sør.
  
  

Sivilt samfunn dekker mange områder

• Sivilsamfunnsorganisasjonene er en viktig partner i nødhjelp. Over halvparten av den norske nødhjelpen har gått gjennom sivilsamfunnsorganisasjonene de siste fem årene.

• I tillegg ser vi en økning i støtte til utdanning gjennom sivilt samfunn de siste årene. Dette er – og vil fortsette å være – et satsingsområde i bistanden.

• Norges klima- og skogsatsing er også viktig. Midler til dette utgjør seks prosent av den samlede bistanden til sivilsamfunnet.

• 11 prosent – eller 428 millioner kroner – av midlene som er utbetalt over regjeringens klima- og skogsatsing i 2015 gikk gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner. Norad forvaltet over 80 prosent av disse midlene.

Bistanden går til mange land

• Over halvparten av sivilsamfunnsstøtten har gått til Afrika og Asia de siste ti årene. Her slår selvfølgelig noen land sterkere ut enn andre. Afghanistan er den største mottakeren.

• I perioden 2011-2015 var Afghanistan, Somalia og Sør-Sudan de største mottakerne av norsk sivilsamfunnsbistand. I 2015 skjedde det en dreining. De største mottakerne var da Malawi, Afghanistan og Syria.

• Generelt har andelen til Afrika har hatt en betydelig nedgang for den totale bilaterale bistanden. For sivilsamfunnsbistanden er ikke denne nedgangen like tydelig.

• For oss har det vært et viktig poeng at bistanden fortsatt går til de fattigste landene, der behovene vil være store også i årene framover – og der hvor bistanden er mest nødvendig. Dét har også sivilsamfunnsaktørene vært med på å argumenter for.

• Samtidig er krisen i Midtøsten og da særlig Syria helt akutt, noe som har ført til en økning de siste årene, både som andel av sivilsamfunnsbistanden og som andel av den totale bilaterale bistanden. Som følge av den syriske flyktningestrømmen, har det også vært en økning i bistanden til andre land i regionen.

Honnør til de som deler det som ikke gikk knirkefritt

• Jeg vil gjerne gi honnør til de organisasjonene som fortsetter å dele erfaringer med oss, hvor ting ikke gikk etter planen. Dét er viktig læring. Skal vi bli bedre som system må vi kunne endre og tilpasse oss når vi får denne læringen.

Sivilsamfunnets slagkraft

• Rapporten peker på særlig tre områder hvor bistand til og gjennom sivilsamfunnet har slagkraft.

• Sivilsamfunnet når de fattigste. Bærekraftsmålene er verdens utviklingsagenda fram mot 2030. Det første målet er å utrydde ekstrem fattigdom. Resultatrapporten viser at sivilsamfunnet når ut til og styrker sårbare grupper.  I rapporten finner vi et eksempel på arbeidet til Strømmestiftelsen, som jobber med lokale partnere og myndigheter i Mali, Burkina Faso og Niger for å få barn som har falt utenfor skolesystemet tilbake på skolebenken.

• Sivilsamfunnet leverer også nødvendige tjenester. Dette vet vi også fra vår egen historie. Et eksempel fra Norge er sanitetskvinnene. I Somaliland har Utviklingsfondet, i samarbeid med lokale organisasjoner og med støtte fra både Norad og diasporaen i Norge gitt opplæring i bærekraftig jordbruk. Det har ført til bedre avlinger og færre tap av avlinger som følge av erosjon og flom.

• Sivilsamfunnet holder myndighetene ansvarlige. Sivilt samfunn styrker åpenhet og deltakelse i demokratiske prosesser. Her har Norge med norske og internasjonale organisasjoner fortsatt en rolle å spille i å støtte og forsvare lokalt sivilt samfunn.

• LOs samarbeid med fagbevegelsen i Malawi har bidratt til en ny bransjeavtale, som regulerer lønn, lønnsvekst og sosiale rettigheter for arbeider i fem store vannverkene i landet. I de norske utviklingsinitiativene Klima og skog og Olje for utvikling utfyller sivilsamfunnsstøtten det mellomstatlige samarbeidet ved å ansvarliggjøre myndigheter og bedrifter i forvaltningen av naturressurser.

Makten i organisasjonene

• Det er ikke til å komme utenom at norske organisasjoner har blitt gode, proffe- og fått mye makt. Makt til å definere norsk bistandspolitikk, men også makt til å definere andre lands sivilsamfunn. Og, som vi vet, med stor makt følger det et stort ansvar.

• Forvalter det norske sivilsamfunnet dette ansvaret på en god nok måte? Svaret på det er ja. Men som partnere må vi også våge å utfordre hverandre.  Jeg stiller meg særlig tre spørsmål.

• For det første. Kanskje er det sånn at for mye av de norske bistandsmidlene blir igjen i Oslo? Over 90 prosent av all nødhjelp som ble kanalisert gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner de siste fem årene, gikk gjennom norske organisasjoner.

• Samtidig vet vi at sivilsamfunnsorganisasjoner styrkes i afrikanske og asiatiske land. Vi har hørt tidligere i dag om at rommet for sivilt samfunn begrenses mange steder. Allikevel har det vel aldri vært så mange og godt organiserte sivilsamfunnsaktører som i dag. 
  
  

• Det er en naturlig utvikling at mer makt og direkte innflytelse overføres til organisasjoner som jobber tett på de berørte lokalsamfunnene.
  
  
• Dette kan bety store endringer for norske organisasjoner, men det er en diskusjon som kommer enten man ønsker det eller ikke.
  
  
• Det er grunnen til at jeg har utfordret de norske organisasjonene til å systematisk arbeide med hva partnerskap skal innebære. Jeg synes vi har fått en god start på diskusjonen. Jeg håper denne rapporten tar diskusjonen et skritt videre.
  
  
• For det andre. Selv om bistand vil fortsette å være viktig i mange land i mange år framover, er det ugjenkallelig at bistand har mistet sin relative betydning. Vi vil heller ikke se en økning i de internasjonale bistandsbudsjettene framover. (Norge er unntaket) og vi vet at vi trenger å mobilisere nye midler til kampen mot fattigdom.

 Egenandel i bistanden

• Da Norge begynte å gi bistand gjennom sivilsamfunnet i 1962 var egenandelen på 50%. Senere er det resdusert til 20, og så til 10. Jeg sier ikke at vi skal gjeninnføre det, men jeg vil gjerne utfordre organisasjonene på å bli mer økonomisk bærekraftige og mindre avhengig av statsstøtte. Dette henger også sammen med det første punktet. Hvis norske organisasjoner kan være med på å revolusjonere finansieringsmåter for det sivile samfunnet vil det har stor betydning for partnerorganisasjoner i land, hvor statsstøtte ikke er et tema.

• Hva er den riktige balansen mellom ønsket om mangfold, og å spre seg for tynt: er 1000 sivilsamfunnspartnere riktig, eller kunne vi oppnå enda bedre resultater (og resultater er ikke bare skoler og vaksiner, men også politisk påvirkning og rettighetsarbeid) med noe færre partnere? Jeg tror det.