Global helsesikkerhet, kriser og epidemier

Mennesker i fattige land, og i land med krig og langvarig konflikt, er spesielt utsatt på grunn av svake helsesystemer. Det er viktig å styrke beredskapen. En viktig del av norsk utviklings- og utenrikspolitikk i humanitære situasjoner dreier seg om å redde liv, forebygge lidelser og beskyttelse av utsatte grupper.

Sykdomsutbrudd som rammer svært mange mennesker er av ulik alvorlighetsgrad. Fra relativt milde utbrudd av sesonginfluensa, til spanskesyken i 1918 og ebolautbruddet i 2014.

Utviklingsland er spesielt utsatt på grunn av mangelfullt utviklede helsesystemer for å håndtere utbruddene og beskytte mot smitte.

Avhengig av alvorlighetsgrad kan epidemier har store konsekvenser, ikke bare for den enkelte men også lands økonomier. Blant annet vil lands produksjonsevne reduseres som følge av sykdom og død.

Mange land er dårlig rustet

Et viktig virkemiddel for å styrke helse og sikkerhet er implementeringen av det internasjonale helsereglementet (IHR) fra 2007, som har blitt vedtatt av alle landene i Verdens helseorganisasjon (WHO).

IHR erkjenner at sykdomsutbrudd i ett land kan få store konsekvenser utover egne landegrenser. Reglementet har som mål å hjelpe det internasjonale samfunnet med å forebygge og respondere på akutte helserisikoer som potensielt kan krysse grenser og være en trussel mot mennesker over hele verden.

Ifølge reglementet skal alle land rapportere om enkelte sykdomsutbrudd og hendelser som kan påvirke folkehelsen til WHO.

Mange land har store utfordringer med å møte kravene i helsereglementet, og er dermed dårlig rustet til å takle nasjonale helsekriser som igjen kan utvikle seg til globale kriser. Derfor skal rike land støtte mindre rike land i arbeidet med å implementere kravene.

Vaksinering er en av de mest kostnadseffektive måter å forebygge alvorlige smittsomme sykdommer på. I en del tilfeller foreligger det ikke vaksiner mot enkelte sykdommer fordi det ikke er stor nok villighet til å investere i slik vaksineutvikling da avkastningene er usikre.

Dette gjør Norge

Norge arbeider aktivt med å styrke at land har kapasitet og ressurser til å reagere hurtig ved helseutfordringer. Datasystemer og overvåkingsdata er viktige komponenter i dette.

• CEPI (Coalition for Epidemic Preparedness Innovations) er en ny organisasjon som skal bidra til å finansiere vaksinekandidater mot tre prioriterte sykdommer som forekommer i utviklingsland og hvor det foreligger markedssvikt: MERS, Nippa og Lassa. Disse tre infeksjonssykdommene har 35-80 prosents dødelighet og kan spre seg. CEPI skal også styrke forskning og utvikling i helsekriser og bringe nye vaksiner til rask utprøving i utviklingsland i helsekriser. Norge lanserte CEPI i 2017 sammen med blant andre Tyskland, Japan, Gates Foundation og Welcome Trust.
  
  
• Folkehelseinstituttets globale helseberedskapsprogram iverksettes med støtte fra Norad i fire samarbeidsland: Malawi, Ghana, Palestina og Moldova. Programmet har til hensikt å styrke helseberedskapen gjennom å støtte iverksetting og styrking av det internasjonale helsereglementet (IHR) gjennom bedre beredskap og sykdomsovervåking.
  
  
• Den globale vaksinealliansen (Gavi) er én av de viktigste kanalene for regjeringens satsing på forebygging av smittsomme sykdommer. Norge bidrar med 6,25 milliarder kroner over fem år fra 2016–2020, et substansielt bidrag for å hindre spredning av smittsomme sykdommer gjennom økt tilgang til vaksiner. Gavi arbeider for at alle barn i fattige land får et fullverdig vaksinetilbud.
  
  
• Health Information Systems Programme (HISP) er en forskningsprogram ved Universitet i Oslos institutt for informatikk som har utviklet DHIS2. Det er et system for innsamling, validering, analyse og presentasjon av helsedata som er tilpasset utviklingsland. I dag har mer enn 45 land tatt verktøyet i bruk. Verktøyet er blant annet viktig for å systematisere og ta overvåkningsdata i bruk i forbindelse med utbrudd av sykdommer.
  
  
• Verdens helseorganisasjon (WHO). Norge støtter WHOs kriseprogram for rask respons i kriser, konflikt og sykdomsutbrudd. Medlemslandene i WHO har vedtatt et eget sett med regler, det internasjonale helsereglementet, for varsling og for vern mot globale helsetrusler og for å motvirke spredning av smittsomme sykdommer. Kvinner, barn og ungdom er særlig utsatt i humanitære kriser og konflikt. Norge har et spesielt fokus på program som tilbyr tjenester for seksuell, reproduktiv helse og rettigheter. Det inkludere opplæring, medisiner og utstyr og tilgang til trygg abort gjennom en rekke aktører som IPPF, IAWG, WHO og UNFPA. 
  
  
• UNICEF er verdens ledende innkjøper og leverandør av vaksiner til utviklingsland. UNICEF har et eget program for å ivareta barns helse i humanitære- og krisesituasjoner og forebygge videre smitte.

Styrking av beredskapen

Som følge av det globale sikkerhetsprogrammet har det blitt utført simuleringsøvelser av helsekriser, forbedring av hendelsesbaserte overvåkingssystemer, styrking av laboratoriekapasitet og erfaringsdeling på tvers av land og sektorer. Ghana foretok også en storstilt evaluering av egen beredskap i 2017. Oppfølgingsplanen etter evalueringen ligger til grunn for det videre samarbeidet mellom Folkehelseinstituttet og Ghana.

DHIS2 er vurdert som et av de største og mest suksessfulle globale helseinformasjonsystemene, med en potensiell dekning av mer enn 1,3 milliarder mennesker.

CEPI ble opprettet i 2017 og er i en oppstartsfase. Organisasjonen fyller et tomrom i den internasjonale helsearkitekturen. Norge vil investere 1,6 milliarder norske kroner i CEPI og vil følge organisasjonen tett gjennom programperioden.