De fattiges stemmer og myndighetenes ansvar: Hva kan bistanden gjøre?

Evalueringen har som formål å kartlegge givernes tilnærminger og strategier for å styrke "voice" og "accountability" i forskjellige utviklingssammenhenger og hvilke tilnærminger som har virket best, hvor og hvorfor.

Evalueringen, som har sett på femtisyv tiltak i syv land, fant enkelte eksempler på positive endringer i atferd og praksis. For eksempel førte noen prosjekter til økt bevissthet blant grupper av befolkningen om hvordan få gjennomslag hos myndighetene, dette som følge av at innbyggere har vært med i prosesser som deltakende fattigdomsanalyser i DR Kongo, planleggings og beslutningsprosesser i Indonesia,  eller høringer (public audits) i Nepal. Videre er det eksempler på at visse marginaliserte grupper ble styrket, som dalit- og janajati folket i Nepal som følge av to konkrete prosjekter.  Sist, har myndighetenes motivasjon økt som følge av givernes innsats på mediasektoren i Benin, og der er det nå på plass lovgivning og reguleringer som sikrer fri presse, tilgang til informasjon, og pluralisme i mediabildet, både radio, tv og avis. Men, evalueringen fant også at slike effekter har vært begrensete og isolerte, og har vist seg vanskelig å overføre til andre (større) sammenhenger. Særlig har endringer i maktrelasjoner vært vanskelig å påvise.

I følge rapporten er noe av forklaringen til gapet mellom planlagte og faktiske resultater givernes egne høye forventninger, som:

• At det er en automatisk sammenheng mellom styrking av innbyggernes politiske påvirkningskraft og ansvarliggjøring fra myndighetenes side,
• at innbyggernes "stemmer" representerer homogene interesser, behov og krav,
• at institusjoner som er effektive også automatisk er transparente, responderende og ansvarliggjorte,
• at demokratiske prosesser nødvendigvis leder til at utviklingsmål nås (inkludert fattigdomsreduksjon).

Evalueringen drøfter også begrepet "Voice" som den mener ofte behandles som et uproblematisk begrep som ikke tar hensyn til hvilke stemmer som blir hørt. I evalueringen påpekes det at ikke alle stemmer får lik mulighet til å bli hørt.

Et annet problem rapporten peker på er forholdet mellom de langsiktige prosessene som kreves for å endre stat-samfunnsrelasjoner, og givernes ønsker om å produsere raske resultater.

Noen av evalueringens anbefalinger:

• at giverne i større grad foretar analyser av politisk økonomi med vekt på makt og endring i et land, kontekst eller sektor,
• at giverne forbedrer sin forståelse av forholdet mellom uformelle og formelle institusjoner,
• at givere forbedrer sin forståelse av insentiver som motiverer de forskjellige aktørene,
• at giverne i større grad deler erfaringene seg i mellom,
• at giverne må jobbe med de institusjonene de har, ikke de institusjonene de ønsker at de hadde, 
• at giverne også vurderer samarbeid med ikke-tradisjonelle sivilsamfunnsorganisasjoner som de religiøse (har hatt suksess i Indonesia), fagbevegelsene og sosiale bevegelser (Bangladesh),

Evalueringen ble gjennomført av Overseas Development Institute på oppdrag fra Dfid, som ledet evalueringen i samarbeid med  Danmark, Sverige, Tyskland, Sveits, Belgia og Norge. Fem landstudier ble gjennomført som ledd i evalueringen: Indonesia, Nepal, Bangladesh, den Demokratiske Republikk Kongo og Mosambik, og to pilotstudier ble gjennomført: Nicaragua, Benin.

Funnene fra evalueringen vil presenteres på et seminar i løpet av våren 2009. EVAL kommer tilbake med mer informasjon om tidspunkt og sted.