St.meld. nr. 9 (2007-2008) Norsk politikk for forebygging av humanitære katastrofer

Humanitære katastrofer vokser i antall og omfang – og blir mer komplekse. I perioden 1990 – 2005 ble den bilaterale humanitære bistanden femdoblet – fra 1,4 til 7,1 mrd. USD, i følge Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD/DAC). Den norske nødhjelpen har steget kraftig i samme periode – fra rundt 1 mrd. kroner i 1990 til rundt 4 mrd. kroner i dag.

Problemet er imidlertid ikke store humanitære budsjetter, men at ressursene ikke står i forhold til den voldsomme økningen i behov. Regjeringens konklusjon er at vi derfor må endre måten vi organiserer norsk og internasjonal bistand på dersom vi skal kunne møte de nye utfordringene vi står overfor:

• Klimaet endrer seg
• Bosettingsmønstre endrer seg
• Katastrofene endrer seg

Disse risikofaktorene ligger bak økningen i antallet humanitære katastrofer og begrunner behovet for å tenke nytt, både i utenriks- og utviklingspolitikken. Langsiktige tiltak for å redusere sårbarhet for humanitære katastrofer er primært en oppgave for utviklingsarbeidet, men berører også sentrale deler av utenrikspolitikken. Norsk utviklingssamarbeid må i større grad bidra til forebygging av humanitære katastrofer, herunder styrke lokale beredskapsordninger. Samtidig må vi gjennom humanitære beredskapstiltak, fleksible finansieringsordninger og hurtig respons bli enda bedre til å dekke akutte humanitære behov. Vi må også bidra til mer effektiv gjenoppbygging i den kritiske fasen etter humanitære katastrofer,ved at vi reduserer sårbarhet og unngår tilsvarende humanitære konsekvenser i framtiden. For mange lands vedkommende snakker vi om tilbakevendende og til dels kroniske humanitære behov, noe som understreker betydningen av større og mer koordinert innsats på forebyggingsområdet.

Regjeringen mener at vi trenger en helhetlig politikk for hvordan Norge skal bidra til forebygging av humanitære katastrofer.

Meldingen analyserer de globale utfordringene vi står overfor (kap. 2), drøfter hvordan Norge best kan bidra til å gjøre en forskjell gjennom vårt bilaterale utviklingssamarbeid (kap. 3), multilaterale institusjoner (kap. 4) og Sør-Sør-samarbeid (kap. 5). Støtte til lokal sårbarhetsreduksjon, lokal kapasitetsoppbygging og aktiv lokal deltakelse i arbeidet med forebygging og beredskap vil være Regjeringens hovedprioritering i det videre arbeidet.