Villa Kulild presenterer resultatrapporten 2013

Talen som fremført på konferansen.

Stortingsrepresentanter og konferansedeltakere. Norads syvende resultatrapport handler om helse og utdanning. Disse temaene har preget norsk bistand siden starten. I Botswana var vi i 20 år den største bidragsyteren til helsesektoren.

• Se rapportens eksempler i resultatportalen

God helse og utdanning er en grunnleggende menneskerettighet. Godt utdannings- og helsetilbud er en forutsetning for økonomisk utvikling og demokrati.

En av Norads hovedoppgaver er å kvalitetssikre - og formidle resultater av - norsk bistand. Vi må investere i tiltak som virker. Vi må lære av det som ikke virker.

Resultatrapporten er heller ikke i år en evaluering eller en forskningsrapport. Den er, som tidligere år, en samling av eksempler og lærdommer innen årets tema.

Jeg vil gå gjennom noen hovedlærdommer og eksempler i rapporten.

Norsk innsats for helse og utdanning har siden 2000 i stor grad vært rettet inn mot FNs tusenårsmål. Det norske bidraget har vært en kombinasjon av politisk lederskap, penger, innovasjon og kunnskap - som vi har fått grundig omtalt tidligere i dag.

Total norsk bistand til helse er mer enn tredoblet siden 1999. I 2012 var den 3,7 milliarder kroner. Norsk bistand til utdanning har også økt, og har ligget stabilt rundt 1,9 milliarder kroner i året siden 2006. To tredeler av helsebistanden og halvparten av utdanningsbistanden går via multilaterale kanaler.

Norske og internasjonale sivilsamfunnsorganisasjoner driver viktig påvirkningsarbeid, og spiller en viktig rolle i å levere utdannings- og helsetjenester.

Norge gir også direkte støtte til helse- og utdanningssektorene i flere land. Et eksempel er Malawi – som Riksrevisjonen i år har hatt en kritisk forvaltningsgjennomgang av. Der har Norge bidratt til at mødredødeligheten har gått ned med 31 prosent mellom 2004 og 2010. Tilgang til hiv-behandling har økt fra 31 til 67 prosent. Forventet levealder har økt fra 37 til 51 år. Innen utdanning har noen av de viktigste samarbeidslandene vært Nepal, Uganda og Madagaskar.

Et av de viktigste budskapene i rapporten er at bistand gir fattige bedre helse og utdanning. Andre drivkrefter enn bistand har vært viktig for fremgangen vi ser på tusenårsmålene. Kina alene har stått for en stor andel av utviklingen. For utdanning og helse er det likevel mulig å slå fast at internasjonal bistand, herunder norsk innsats, har spilt en viktig rolle. Bistanden virker best når den støtter nasjonale prioriteringer. Internasjonal ressursmobilisering og politisk agendasetting viser seg også å ha stor betydning.

Et kjennetegn for land som har lykkes er at de selv har prioritert helse og utdanning høyt i sine budsjetter - videre er stabilitet og sikkerhet en forutsetning for utvikling.
Smittsomme sykdommer trives i krig og konflikt. En positiv nyhet å ta med seg er at Afghanistan med god hjelp fra det internasjonale samfunnet ligger an til å nå tusenårsmålet om redusert mødredødelighet – og har økt antall barn i skolen med åtte millioner – og antallet jenter har økt fra nesten null til 3,6 millioner.

Felles mål, globale satsinger – og kunnskap – har vært viktig for å oppnå gode resultater.

Norge har - som vi har hørt i dag - vært en viktig aktør, særlig innen mødre- og barnehelse: Sammen med internasjonale partnere har vi bidratt til ny internasjonal kunnskap om hva som er hovedutfordringene med å få fortgang i å løse problemene. Gjennom Kommisjonen for livsviktige medisiner kan verden samle seg om å rette innsatsen mot å skaffe 13 medisinske produkter som enkelt kan bidra til å redde livene til mor og nyfødte. Gitt tilstrekkelig tilgang til disse produktene er det forventet at seks millioner liv reddes de neste fem årene.

Tidlig ungdomsgraviditet og mangel på mulighet til selv å avgjøre når og hvor mange barn man skal ha, er en viktig årsak til mødre- og spedbarnsdødelighet som kommisjonen har belyst. Norge ga sammen med blant andre Gates-stiftelsen en volumgaranti til produsentene Bayer og Merck for et prevensjonsimplantat. Det halverte prisen – og bestillingene fra utviklingsland har på ett år økt med 50 prosent. Det er et viktig bidrag for å redde liv.

Norge var videre en av initiativtakerne til et fond i Verdensbanken for resultatbasert finansiering av helsetjenester. I Rwanda målte de en økning på 23 prosent i fødsler på klinikker som praktiserte resultatbasert finansiering - og det gjør at flere mødre og barn overlever.

Utvikling av nye produkter - og løsninger basert på blant annet mobiltelefoni - har også spilt en viktig rolle innen helse. Norsk bistand har blant annet støttet India i å teste nye måter å redusere mødre- og spedbarnsdødelighet. Nytenkning og mer utstrakt bruk av teknologi har et stort potensiale for å øke både tilgang til – og kvalitet på – både helse- og utdanningstjenester i tiden fremover. Kvalitet er noe av det som må leveres på i tide fremover. Vi har ikke råd til å la være!

Bistand må i tillegg til å redusere sykdomsbyrden knyttet til enkeltstående sykdommer, også bidra til gode helsesystemer i det enkelte land. Vi støtter Universitetet i Oslo som har utviklet et system for helseinformasjon. Det gir informasjon til landenes helsemyndigheter om hvor og hvilken innsats som bør prioriteres. I Malawi har vi bidratt til at landet har økt sin kapasitet for å utdanne leger og sykepleiere.

På utdanningsfeltet har Det globale partnerskapet for utdanning (GPE) blitt en viktig organisasjon for å samle den internasjonale innsatsen for å støtte landenes egne utdanningsplaner. 21,8 millioner flere barn går på skolen i dag enn i 2001 i de aktuelle landene. Interessant nok viser landenes egne utdanningsbudsjetter en økning i samme periode – det viser betydningen av nasjonalt eierskap.

At jenter nå har større tilgang til utdanning enn tidligere, er en seier, og gir positive ringvirkninger for samfunnet.

Jenter med utdanning får færre barn, og får barn senere i livet. Det er mer sannsynlig at barn av mødre med skolegang får gå på skole - og at de får bedre ernæring og helse.

Men jenters utdanning er fortsatt under press mange steder i verden. Norge er en av de største bidragsyterne til UNICEFs program for jenters utdanning. Også det Globale partnerskapet for utdanning og mange av sivilsamfunnsorganisasjonene Norge støtter, satser spesielt på jenter. Forumet for afrikanske kvinnelige utdanningseksperter (FAWE) har gjennom å tilpasse læringsmiljøer for jenter økt andelen jenter som består eksamen i flere afrikanske land.

Det er mye som gjenstår. Det er ikke tilstrekkelig at ni av ti barn i utviklingsland får et skoletilbud, når 250 millioner barn hverken kan lese eller skrive når de begynner i fjerde klasse. Mens vi her har en debatt om PISA-undersøkelser der vi ligger på gjennomsnittet, og Osloskolen bruker over 10 milliarder i året (en tredjedel av det norske bistandsbudsjettet), stryker 60 prosent av elevene i Tanzania avgangseksamen i barneskolen. Kvaliteten i skolen i utviklingsland er for lav.

UNICEFs innsats i Burundi viser hvordan samarbeid i områder med dårlige eksamensresultater kan gi gode resultater på kort tid: En av regionene som var svakest når det gjaldt læringsutbytte i 2009, ble den nest beste i landet i 2012.

Som flere talere har sagt i dag: De siste ti prosentene av barn som i dag ikke får utdanning vil bli vanskelige å nå.

UNICEF har i sitt arbeid med like rettigheter dokumentert at å inkludere de mest utsatte og marginaliserte, er en god investering. Det er fordi hvis man når disse barna, når man alle. I rapporten har vi med eksempler på hvordan skoletilbud kan tilrettelegges for å nå marginaliserte grupper: Flyktninghjelpens arbeid blant internt fordrevne på grunn av krigen i Colombia, Redd Barnas innsats blant nomader i Karamoja-regionen i Uganda, Misjonsalliansen har bidratt til at 85 prosent av barn med nedsatt funksjonsevne fikk gå på skole i en provins i Vietnam.

Eksempelet fra Norges utdanningssamarbeid med Nepal illustrerer dette. Fra et svært lavt nivå går nå 95 prosent av barna på grunnskole. De som fortsatt står utenfor bor avsides til, tilhører lavkastegrupper, eller har nedsatt funksjonsevne.

Å arbeide for retten til helse for alle, gir et bedre utgangspunkt for at stigmatiserte grupper, som for eksempel hiv-positive, sikres et forsvarlig helsetilbud.

En annen lærdom er at: Dersom man søker å endre holdninger og atferd i en befolkning, må man støtte opp om lokale organisasjoner, religiøse ledere og personer som lokalbefolkningen har tillit til. Flere av resultateksemplene viser at sivilsamfunnsorganisasjoner spiller en viktig rolle som pådrivere og tilretteleggere i slike prosesser – for eksempel innen arbeidet mot kjønnslemlestelse.

Kampen mot korrupsjon har de siste årene virkelig blitt satt på dagsorden. Helse og utdanningssektorene er ikke immune mot korrupsjon i møte mellom brukere og helsepersonell eller lærere, ei heller når det gjelder legemidler eller bygging av skoler. Dette går særlig utover de fattige. Alle som arbeider med bistand - givere, myndigheter, bistandsorganisasjoner - har et ansvar for å redusere risikoen for korrupsjon og gripe inn når det mistanke melder seg.

Rapporten beskriver ikke bare de positive resultatene. Et eksempel fra Pakistan viser at det er riktig å avslutte et prosjekt når det ikke gir forventede resultater. Erfaringene understreker viktigheten av god overvåking av fremdrift i prosjekter, solide risikoanalyser i forkant og tiltak for å håndtere risiko.

Afrika forventes å fordoble sin befolkning innen 2050. Dette skjer på tross av at i 80 prosent av verdens økonomier er tobarnsfamilien normen. For å sitere statistikeren Hans Rosling så skjer ikke denne endringen i soverommet, men på kjøkkenet og badet – altså innen mat, vann og sanitær. Flere overlever, og det er en enormt gledelig nyhet. Samtidig skaper det en ungdomsbølge som gir både utfordringer og muligheter.

Store barne- og ungdomskull krever økt satsing på helse for alle – og på utdanning i hele utdanningsløpet. Et godt kompetansegrunnlag og sterke institusjoner er en forutsetning for store investeringer i næringsliv og primærnæringer. Videregående opplæring, yrkesutdanning og høyere utdanning blir viktig fremover – for at ungdommer skal komme i jobb, og for at utviklingsland i sterkere grad skal kunne delta i den internasjonale økonomien. Verdensbanken har beregnet at det trengs 600 millioner nye jobber de kommende 15 årene.

Denne rapporten bekrefter at det er smart økonomi å utnytte det store potensialet som ligger i at flest mulig har god utdanning og helse. Det er en forutsetning for å lykkes i å eliminere fattigdom innen 2030.

Vi må fortsette med å produsere kunnskap om hva som virker, måle fremdrift i forhold til utgangspunktet - og som globalt samfunn fortsette å investere i helse og utdanning, og i vår felles fremtid.

Med dette ser jeg frem til debatten med stortingsrepresentantene, ledet av Eva Bratholm.

Takk for oppmerksomheten.