AIDS: En historie om felles innsats

Å «leve positivt» med hiv

Mestringsmekanismer ble utviklet: "Living positively with AIDS" var et sterkt slagord, særlig i en situasjon fylt av tabuer og stigmatisering. I Uganda samlet hivpositive seg i selvhjelpsgrupper, de forsøkte å styrke sitt immunforsvar gjennom god ernæring og gjensidig støtte, de reiste rundt i lokalsamfunn og sang og fortalte om hiv. 
Norad var tidlig ute og støttet mange av disse frivillige organisasjonene, som jobbet med å ta vare på de som ble smittet, sikre tilgang til testing og rådgivning, og til å drive forebyggende arbeid blant ungdom og blant grupper som var særlig utsatt for smitte. Norge bidro også med midler til forskning knyttet til hiv.

Medisiner – mulig for alle?

Så kom antiretroviral behandling! Eller nei…, den gjorde jo ikke det, slik behandling kom til USA og Europa, men ingen tenkte seg at det kunne være mulig å gi behandling i stor skala i Afrika. Tenk på prisen på medisiner! Tenk på disiplinen som måtte til for å ta de medisinene! Og hvordan skulle man ha gode nok systemer for å bringe ut medisiner og diagnoseutstyr til klinikker og pasienter over hele kontinentet? Tenk på dødelighet og resistensutvikling dersom folk ikke tok eller ikke fikk medisiner hele tiden. Og hva med bieffektene av medisiner, hvordan skulle man få systemer som var gode nok til å håndtere det? Det var "bred enighet" om at dette ville ikke være mulig i Afrika.

Men noe skjedde. En blanding av et moralsk opprør og sinne, av kreative krefter blant individer og organisasjoner, som på mange arenaer begynte å kreve det umulige, og peke på nye løsninger. Fremst i dette opprøret, eller paradigmeskiftet om man vil, stod mennesker som selv var direkte berørt av hiv. Som inngikk utradisjonelle former for partnerskap, strategisk og effektivt. Man presset farmasøytisk industri, noen avslørte hvor mye de store medisinprodusentene tjente på ARV, samtidig som man påpekte hvor mange pasienter som trengte medisinene, selv om de ikke kunne betale selv.

Prisene begynte å gå ned, gjennom Det globale fond og det amerikanske PEPFAR- initiativet kom det inn penger til behandling, pilotprosjekter startet, og nye organisasjoner og fond ble etablert. Frivillige organisasjoner gjennomførte omfattende kursing av hivpositive for at de skulle forstå hvordan medisinene virket og hvorfor man aldri måtte avbryte behandlingen. Fra norsk side var man også aktivt med i dette arbeidet med å få bedre medisiner, få ned prisen på medisiner og sikre gode nok systemer for innkjøp og logistikk til at det var trygt å tilby moderne hivbehandling. Samtidig støtter vi frivillige organisasjoner som jobbet tett med de som var berørt og deres lokalsamfunn.

Se film: Vokser opp hos bestemor og bestefar

Gode resultater – fortsatt utfordringer

Hivmedisinene (ARV) har gjort dramatiske forskjeller. Nå kan vi lese resultatene; dødeligheten av aids er på vei nedover i de fleste land, færre blir også smittet i nesten alle land i Afrika, og færre og færre barn fødes med hiv. Det snakkes om at vi kanskje ser «slutten på aids» i løpet av noen år.
Er så alt fryd og gammen? Nei, så enkelt er det ikke. Epidemien øker fortsatt i en god del land, fortsatt trenger millioner behandling, men får det ikke. På mange måter kan man si at vi har høstet fruktene nederst på treet, nå krever det mye mer arbeid å oppnå raske resultater. 

De som er vanskeligst å nå 

Nøkkelpopulasjoner, «vanskelig-å-nå»-grupper, «grupper med særlig store udekkede behov» er nå kommet i fokus. Disse gruppene er mennesker som på forhånd er i en utsatt posisjon, ofte fordi de er eller gjør noe ulovlig. Epidemien øker i disse gruppene, og myndighetene er ofte svært nølende med å erkjenne at disse gruppene trenger tjenester. Mange afrikanske land vil ikke erkjenne at de har en betydelig gruppe homofile (eller for å si det mer konkret; menn som har sex med andre menn»), og at disse har høyere smitterate enn resten av befolkningen. I Øst-Europa og store deler av Asia er det mennesker som injiserer narkotika som er den særlig utsatte gruppen, og overalt er det personer somselger sex. Migranter har ofte svake rettigheter og vanskelig for å få tjenester. Ungdom, særlig unge kvinner er også utsatt, og det samme gjelder minoritetsgrupper, slik som etniske minoriteter og funksjonshemmede.
Gjennom den store finansieringsmekanismen som er Det globale Fond er Norge med og finansierer støtte til arbeid blant slike grupper. Gjennom et nytt fond som ble etablert i 2012, «Robert Carr Civil Society Network Fund» er Norge med å støtte regionale nettverk av utsatte grupper som bygger kompetanse og utvikler metoder for å jobbe målrettet mot de som særlig trenger det, samtidig som de bidrar til å la deres stemmer bli hørt i globale fora som diskuterer politikk og strategier.

Ungdom må høres og nås, og nå foregår det spennende global mobilisering av ungdom fra hele kloden, som tar lederskap og utvikler strategier for å bedre ungdoms muligheter og sikrer deres rettigheter, særlig når det gjelder spørsmål om seksualitet, reproduksjon og hiv. Dette er også et arbeid Norad er med på og prioriterer.

Verdens Aidsdag fortsatt nødvendig

Nå skal vi igjen markere Verdens Aidsdag 1.desember. For 10-15 år siden var det en dag med mye sorg for alle man hadde mistet. Fortsatt er det en dag for alvor og glede. Sorg og alvor for alle som døde så alt for tidlig, og for de som sliter med å leve sammen med dette viruset. Glede for all den flotte solidariteten og kreativiteten som er utviklet, for alle seirene man har hatt i å bekjempe dette viruset.

Så er det viktigere å minne om at hiv finnes, hos oss og i verden, at mennesker med hiv må slippe diskriminering og stigmatisering, at de fortsatt trenger god tilgang til behandling og andre tjenester.

Anne Skjelmerud