Verdensøkonomien: Mange år med lav vekst?

Utviklingslandene har i økende grad blitt integrert i verdensøkonomien. Framvoksende økonomier som Kina, India og Vietnam har lenge hatt en høy og eksportledet vekst, og også i økende grad blitt attraktive for utenlandske investorer. Også mange av de fattigste landene i Afrika har i de senere årene nytt godt av en internasjonal høykonjunktur med høy vekst og høye priser, ikke minst på råvarer. Utviklingslandene er dermed også mer eksponert for globale tilbakeslag.

Verden er nå inne i den verste økonomiske krisen siden 1930-tallet. Det er tegn til bedring, men tegnene er ikke entydige og det er fortsatt stor usikkerhet om den videre utviklingen. Arbeidsledigheten i mange land øker kraftig og ledigheten vil trolig fortsette å øke i flere år.

Et sentralt usikkerhetsmoment er hvorvidt innstrammingen av den økonomiske politikken i de rike land vil kunne erstattes av tilstrekkelig økning i privat etterspørsel til å få verdensøkonomien tilbake i samme veksttakt som vi hadde før krisen. For mange land vil nedbygging av de store underskuddene i statsfinansene som følge av en ekspansiv finanspolitikk falle sammen med økende utgifter knyttet til en aldrende befolkning.

Store statlige låneopptak kan bidra til å presse opp renten og dermed fortrenge private investeringer. IMF forventer at den samlede statlige gjelden til verdens rike land vil være større enn disse landenes nasjonalprodukt i 2011. Hva kan alt dette betyr for utviklingslandene?

Kapitalstrømmen til fattige land avtar

De fattigste landene ble lite berørt da krisen startet i finansmarkedene, men da krisen spredte seg til realøkonomien ble også disse landene rammet. IMF anslår at verdenshandelen (i volum) vil falle med 12 prosent fra 2008 til 2009. Det får negative konsekvenser, særlig for land som har en stor eksportindustri. Kapitalstrømmene til de fattige landene avtar, både i form av direkte investeringer og private kapitaloverføringer fra migranter.

Veksten vesentlig lavere

IMF anslår at aktiviteten i verden i 2009 (målt som BNP) vil være om lag 1 prosent lavere enn i 2008. Selv om veksten nå har tatt seg opp og er positiv, var fallet i første del av året så stort, at veksten i 2009 som helhet ventes å bli negativ. I følge IMF sine prognoser vil verdensøkonomien vokse med i overkant av 3 prosent i 2010. Det er vesentlig lavere enn i 2007, da veksten var over 5 prosent. Både IMF og andre sentrale prognosemiljøer legger dessuten meget stor vekt på at risikoen for en svakere utvikling enn dette er betydelig.

Størst vekst i Kina og India

Gjennomsnittstallene skjuler store forskjeller mellom land. De rike landene opplever et BNP-fall i inneværende år på over 3 prosent, mens veksten i 2010 forventes å bli i overkant av 1 prosent. I de fremvoksende økonomiene ligger det an til en vekst i år på 1,75 prosent. Til neste år forventes veksten å komme opp i nesten 5 prosent. Det er særlig Kina, India og andre asiatiske land som bidrar til å trekke veksten opp til neste år. De afrikanske landene sør for Sahara får en vekst på i overkant av 1 prosent i 2009 og 4 prosent til neste år (se egen artikkel om denne regionen).

Bedringen i verdensøkonomien den siste tiden skyldes i stor grad midlertidige faktorer. For det første har mange myndigheter satt inn massive mottiltak i form av kraftige økninger av budsjettunderskudd, og betydelig tilførsel av likviditet og lavere renter. Bedriftene har produsert mer for å øke sine lagre, etter at fallende etterspørsel og stor usikkerhet om fremtiden førte til at mange bedrifter sluttet å kjøpe inn varer. Etter hvert som lagrene fylles, må denne vekstimpulsen erstattes av økt etterspørsel for at oppgangen skal fortsette.

Økonomisk politikk viktig, men markedsmekanismer får store utslag

En varig oppgang i verdensøkonomien er derfor helt avhengig av at den private etterspørselen i de rike landene øker tilstrekkelig og tar over etter stimuleringspakkene. Utviklingen i konsum vil særlig være svak i de landene som hadde høy kredittvekst, boligprisboble og underskudd på driftsbalansen før krisen inntraff. Selv om Kina spiller en ny og viktigere rolle i verdensøkonomien, er den globale økonomiske utviklingen fortsatt svært dominert av de rike landene. Det kinesiske nasjonalproduktet er for eksempel bare en sjettedel av det samlede nasjonalproduktet i USA, Japan, Tyskland og Storbritannia. Økt kinesisk etterspørsel kan derfor ikke erstatte et vesentlig fall i etterspørselen fra de rike landene.

Det er dessuten sterke argumenter for at etterspørselen i land som har hatt store underskudd i utenriksøkonomien, uansett må dempes for å bidra til å løse de store ubalansene som var en hovedårsak til krisen. Ubalanser i form av store handelsunderskudd kan kanskje ikke reduseres uten en smertefull periode med lavere innenlandsk etterspørsel i USA og andre land som har levd over evne. Den økonomiske politikken vil være viktig, men markedsmekanismer kan gi store utslag. En fortsatt svekkelse av dollarkursen vil gjøre import og forbruk dyrere og eksport billigere for USA, og er en slik mekanisme. Hensynet til å unngå nye perioder med lånefinansiert forbruk og bobler i bolig og aksjemarkeder, taler i samme retning.

Viktigst at veksten tar seg opp

En sterkt forverret statsfinansiell situasjon i de fleste giverland gir grunn til å frykte at det kan bli et press for å redusere bistanden. Kutt i bistanden vil ha klare negative konsekvenser for mange land, men det aller viktigste er likevel at veksten i verdensøkonomien tar seg opp relativt raskt og at krisen ikke fører til en lavere veksttakt på lang sikt.